Ruben Løyning

Forestill deg en iskald vinterkveld. Gradestokken viser minus 25. Strømmen går. Leiligheten din er bekmørk og kald. Ingen varme, ingen lys, ingen trygghet.

Du venter – i timevis – på at noen skal komme og rette feilen. Men hva om ingen kommer?

Dette er ikke et dystert framtidsbilde – det kan bli virkeligheten dersom strømberedskapen bygges ned, slik store nettselskaper som Elvia nå planlegger.

Gjennom mer enn 100 år har Norge bygd sitt velferdssamfunn på trygg og stabil tilgang på strøm.

Fra vannkraftens gjennombrudd til dagens teknologiske samfunn – krafta har vært vår livsnerve. Ikke bare et produkt, men en forutsetning for å leve, bo og jobbe i dette landet.

Tidligere var strømforsyningen styrt lokalt, med sterk forankring i kommuner og fylker. I dag styres energisektoren i stor grad av topptunge konsern, der eiernes profitt kommer først – og innbyggernes trygghet og sikkerhet kommer i andre rekke.

Vi har over flere år sett en forvitring av beredskapen dessverre også i nettselskapene. Tidligere «samfunnsansvar» har rett og slett blitt offer for profittjag og kortsiktig tenkning.

Et ferskt eksempel er Elvia, som nå foreslår å avvikle sine etablerte vaktordninger og erstatte dem med såkalte «frivillige beredskapsordninger».

Det betyr at energimontører – som tidligere har stått i døgnberedskap, klatret i høyspentmaster i storm og uvær – ikke lenger står i beredskap når strømmen går. Nå overlates dette til tilfeldighetene og «frivillighet».

Dette er dramatisk. Og det skjer i det stille.

Tidligere fikk montørene kompensert for denne plikten med avspasering i henhold til Arbeidsmiljøloven. Det har sikret forutsigbarhet og trygghet – for både ansatte og befolkningen. Nå fjernes denne tryggheten.

Hvorfor? Fordi det gir selskapet bedre marginer og økt profitt.

Samtidig som ledelsen i blant annet Elvia planlegger å gjøre beredskapen «frivillig», har lønningene til toppsjiktet eksplodert.

Lønnen til administrerende direktør i blant annet Elvia har mer enn doblet seg siden 2010 – godt over både lønnsutviklingen ellers i samfunnet og inflasjonen.

Årlige millionlønninger suppleres med billån, dekning av bilutgifter og bonusordninger.

Samtidig fjernes kompensasjon og forutsigbarhet for de montørene som holder strømnettet i live – bokstavelig talt.

Ja, konsernet har vokst. Antall ansatte har økt, virksomheter har blitt slått sammen og nye kundefunksjoner er hentet inn. Men de som faktisk bygger, vedlikeholder og rykker ut i uværet – de opplever ikke en styrket posisjon.

Tvert imot: Når vaktene blir «frivillige», betyr det at ingen lenger er forpliktet. Det er som å si at vi får bedre brannberedskap ved å fjerne brannvaktens turnus – og håpe at noen møter opp likevel.

Og mens norske nettselskaper bygger ned beredskap og ber folk stille opp «frivillig», har krigen i Ukraina vist oss hva som faktisk står på spill.

I krisesituasjoner – enten det er naturkrefter, sabotasje eller krig – er det kraftforsyningen som rammes først. I Ukraina har nettopp strømnettet vært et mål i krigen.

Den sivile beredskapen i kraftsektoren har vært livsnødvendig for å holde samfunnet i gang. Uten organisert og forpliktende beredskap – står samfunnet stille.

Er det dette vi skal spare oss bort fra? Hva er viktigst – profitt eller beredskap?

Vi trenger en våken offentlighet. Vi trenger politikere som våger å si nei. Og vi trenger folk flest – deg og meg – til å forstå at dette handler om mer enn strøm. Det handler om tryggheten vår – i fred, og i krise.

Når du neste gang hører at «alle tilgjengelige mannskaper er ute og feilsøker», husk at «tilgjengelig» ikke lenger betyr at noen faktisk kommer.

Det er på tide å sette ned foten – før lyset går for alvor.