Kjetil Staalesen

Spesialrådgiver i LO

Det er et par forutsetninger som gir legitimitet til hvordan vi finansierer velferdsstaten vår. To av dem er universelle ytelser og progressiv beskatning.

At ytelsene er universelle, betyr rett og slett at alle har rett på dem. Samme rett til skolegang og helsehjelp, for eksempel.

At skatten er progressiv, betyr at skattesatsen blir høyere jo høyere inntekten blir.

Se på disse to skattebetalerne, for eksempel:

Lars Lagermedarbeider tjener 500.000 kroner i året og betaler 140.000 av dem i skatt. Det betyr at han betaler 28 prosent av inntekten i skatt.

Bente Banksjef tjener på sin side 1.600.000 kroner i året, og betaler 650.000 i skatt. Hun betaler dermed 40 prosent av sin inntekt i skatt.

Gi etter evne, få etter behov. Bente betaler en høyere andel av sin lønn enn Lars gjør, men sitter fortsatt igjen med langt mer penger etter skatt enn han gjør. Begge får samme behandling hvis de brekker et bein eller får kreft. Skatten har en omfordelende effekt. Systemet er progressivt.

Det motsatte av dette ville vært å gjeninnføre koppskatt. Koppskatten var, hvis vi slår opp i Store Norske Leksikon: «En primitiv form for personskatt». Noe vi dreiv med i middelalderen. Den rammer alle skattebetalere likt uten hensyn til betalingsevne.

Ordet «kopp» kommer fra tysk og betyr hode. Alle «hoder» måtte betale det samme beløpet til kongen. Koppskatten har ingen omfordelende effekt. Nesten ingen vestlige land har koppskatt i dag. Den oppfattes som urimelig.

Eller gjør den?

Det kan hende det kommer an på hvordan man innkrever den. En stadig større del av den norske velferdsstaten finansieres med finansinntekter. Altså avkastning på verdipapirene som oljefondet eier.

Oljefondet er jo ditt og mitt. Cirka 20.000 milliarder kroner som tilhører oss fem og en halv millioner nordmenn. Hver og en av oss like mye.

I statsbudsjettet for neste år planlegger regjeringen å bruke 460 milliarder av disse pengene på velferd. Hvor mye er det per person?

Vel, da deler vi 460 milliarder kroner på 5,5 millioner nordmenn, og får 83.000 kroner. Staten tar inn 83.000 kroner fra hver nordmann. Penger som blir til helse, velferd og alt mulig annet.

Men, dette ligner jo mistenkelig på en koppskatt. Like mange penger fra hvert hode, uavhengig av inntekt. Hva skjer med progressiviteten i skattesystemet vårt da?

La oss se på våre venner Lars Lagermedarbeider og Bente Banksjef igjen.

Nå har begge to fått 83.000 kroner i aksjeutbytte fra Oljefondet, og begge to har fått en ekstra skatteregning på nøyaktig like mange penger. (For enkelhets skyld overfører Oljefondet pengene dine direkte til Finansministeren)

Lars’ inntekt har økt til 583.000 kroner. Bentes inntekt har økt til 1.683.000 kroner.

Skatten Lars har bidratt med, har økt fra 140.000 til 223.000 kroner. Bentes har økt like mye, fra 650.000 til 733.000 kroner.

Før deres andeler av oljepengene ble regnet inn, betalte Lars Lagermedarbeider 28 prosent i skatt mens Bente Bankdirektør betalte 40 prosent. En forskjell på 12 prosentpoeng.

Nå betaler han 38 prosent og hun 43 prosent. En forskjell på fem prosentpoeng. Oljepengene har en omvendt omfordelende effekt på skattesystemet vårt. Koppskatt.

Vi kunne i tillegg ha tatt med utbytte fra Equinor, Statkraft, DNB, Telenor og de andre selskapene staten eier helt eller delvis og som hver nordmann dermed indirekte eier en like stor andel av. Da blir den omvendte omfordelende effekten enda større.

Det er ingen direkte måte å unngå dette fallet i progresjon på. Alle eier jo faktisk en like stor ideell andel av disse pengene. Men vi kan gjøre det på en indirekte måte.

For eksempel ved å bruke disse oljepengene til å redusere skatten på de laveste lønningene radikalt. En dobling av personfradraget, for eksempel.

Det er også velferd for arbeidsfolk.