Trygve Svensson

Leder i Tankesmien Agenda

At Erna Solberg og Sindre Finnes vil flytte tilbake til statsministerboligen, har de fleste fått med seg. Av en eller annen grunn får det meg til å tenke på det som er blitt snakkisen i amerikansk politikk den siste tiden.

Det er litt «weird» – altså rart. Etter den skandalevinteren hvor tusenvis av inhabile aksjehandler ble avslørt, fra det samme offentlig eide huset de nå vil kjempe seg tilbake til.

Men sånn er det. Høyre går til valg på Erna og Sindre.

Hva Høyre vil med landet, er det vanskeligere å få svar på.

I stedet sitter de stille i båten. Det er sikkert fristende når målingene er gode. Men det kan fort slå tilbake på partiet selv.

Ser man på partiets hjemmeside, preges den av generiske slagord og prioriteringer. Høyre vil ha «muligheter for alle» og «en bedre fremtid». De er dessuten opptatt av skoleelever, eldre, bedrifter og privatpersoner. Og de synes NATO er viktig.

Høyres alternative statsbudsjett er like pregløst. Det gamle Høyre ville kutte utgifter og fjerne reguleringer. Det nye Høyre vil at alt skal være bedre, men sier lite om hvordan.

Matvarer skal bli billigere fordi partiet er «opptatt av konkurranse i dagligvarebransjen». Næringslivet skal bli bærekraftig og levedyktig gjennom digitalisering. Formueskatten skal «trappes ned». Ordet kutt brukes i forbindelse med klimakutt eller som reversering av diverse kutt fra sittende regjering.

Resultatet er et parti som ikke lenger ønsker eller evner å prioritere.

Det samme synes i den politiske debatten. Høyre svarer oftere som et kommunikasjonsbyrå enn et politisk parti. Høyre er en kritiserende opposisjon – ikke en kritisk opposisjon. De kommer med lite konkret politikk, men heller programmatisk kritisering av regjeringen.

Hva skal for eksempel Høyre gjøre med den lave kronekursen? Det har de ingen kommentar til.

Hva er Høyres holdning til EU-medlemskap i en tid der den internasjonale verdensordenen kollapser og det er krig i vår verdensdel? Jo, Høyre mener at vi «bør søke deltagelse i de europeiske fora som vil tjene norske interesser, særlig innen justis-, forsvars-, migrasjons- og klimaområdene. Høyre mener derfor at Norge på sikt bør søke fullt medlemskap i EU, men bare dersom det er et ønske i folket.»

Hvordan skiller Høyre seg fra venstresiden i skolepolitikken? Det er ikke så lett å vite bortsett fra at de mener at skolemat er foreldrenes ansvar.

Det er med andre ord ikke de store endringene Høyre lover. Betyr det at det største opposisjonspartiet er strålende fornøyd med regjeringens politikk? Flere store saker blir i alle fall avgjort med brede forlik.

Men det er neppe hele forklaringen på Høyres luftige strategi.

En annen forklaring kan være at Høyre ikke vil forandre så mye lenger. Sist Høyre var høylytte om klassisk høyrepolitikk var i 2005. Det endte med et valgresultat på 14 prosent – det dårligste siden andre verdenskrig.

Deretter kom snuoperasjonen. Høyre skulle få mykere verdier, omfavne velferdsstaten og legge konservative kampsaker på hylla. Høyres sikret seg nettsiden arbeidspartiet.no og Aftenposten portretterte partiet med en rød høyrelogo på forsiden.

Det var, kort sagt, «problemer innad i Høyre».

Forestillingen om Høyre som nytt arbeiderparti var overdrevet. Men partiets identitetskrise fortsatte til de overtok regjeringsmakten i 2013. Nå var slagordet «nye ideer, bedre løsninger». Partiet skulle ikke lenger representere en alternativ politisk retning. Høyre skulle bare styre «bedre».

Mye tyder på at Høyre etter hvert inntok en ny posisjon som systemparti.

Der det gamle Høyre ville forandre for å bevare, er det nye Høyre fornøyd med å bevare. Planen ser ut til å være den samme for 2025.

Høyre tar seg ikke lenger bryet med å forklare hva de vil med landet eller hvordan de vil oppnå det. Vage slagord og målsettinger alle kan være enige om, er den nye modellen.

Dette gir mening for et parti som i stadig større grad identifiserer seg med selve statsapparatet. «Ikke still spørsmål ved metodene våre», kunne vært en passende programerklæring. Høyre lover tross alt å gjøre det meste mye bedre.

En kan si mye om Høyres gamle kampsaker. Kamp mot sykelønn, arbeidstakeres rettigheter og velferdsstaten står langt fra hjertet til en sosialdemokrat. Men folk visste i det minste hva de stemte på.

Uenighet var sunt for den politiske debatten. Til tross for mange fine sider, trenger staten fortsatt et kritisk blikk. Det blir borte når det største opposisjonspartiet drømmer om å være et systemparti.

Samtidig er det en kjent sak at partier ikke alltid snakker høyt om de mest upopulære sidene av sin egen politikk.

Det vil være naivt å ikke tro en Høyreregjering forholder seg annerledes enn venstresiden til fagbevegelsen, arbeidslivet og sosiale velferdstiltak.

Likevel må politikken til en viss grad henge sammen med det mandatet man velges inn på. At velgerne skal få sagt sitt om større samfunnsendringer eller gjennomgripende reformer, er et grunnleggende demokratisk prinsipp. Og det er grenser for hvor stort sprik mellom teori og praksis folk aksepterer i lengden.

Derfor blir også Høyres politiske handlingsrom mindre og mindre for hver dag som går uten at de viser frem reelle alternativer på viktige politiske områder.

Jokeren ligger selvsagt i Frp. I kjølvannet av det gamle Høyre åpner det seg et vidåpent rom for klassiske konservative kampsaker. Og det er i dette rommet politikken må forhandles.

Det kan tenkes det er en klok strategi for Høyre. Men samtidig har de overlatt initiativet på Høyresiden til andre enn seg selv.

Slik sett vil partiprogrammet til Frp være et godt oppslagsverk for den som er lurer på politikken til en kommende regjering.