Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Har vi i Norge, et land som holder tanken om rehabilitering og nye muligheter for straffedømte høyt, snikinnført livsvarig fengsel?

Og hva skulle egentlig alternativet være for de aller farligste menneskene i samfunnet, de som dreper eller voldtar barn, og som vi ikke kan stole på at ikke vil gjøre det igjen om de slipper ut?

Dette er spørsmål som løftes i den ferske boka «Norges farligste», skrevet av NRK-journalist Erlend Frafjord. Frafjord viser at ordningen med forvaring, egentlig fengsel med en minsteramme men ingen fastlagt maksgrense, bare vokser i omfang.

For ti år siden satt rundt 70 antatt farlige mennesker i forvaring. Nå er tallet rundt 150. Det har skjedd uten signaler fra lovgiver om at forvaring skal brukes hyppigere, og selv om antallet forvaringsdommer er stabilt fra år til år.

Sagt litt grovt: Det hoper seg opp i norske fengsler med farlige forbrytere vi ikke helt hva vi skal gjøre med. Og som ikke selv kan se fram mot et lys i enden av tunnelen. De vet ikke når – eller om – de slipper ut.

Du har hørt om flere av de mest kjente forvaringsfangene. Det er selvsagt Anders Behring Breivik, og Philip Manshaus. Andre har du lest om i mediene, eller i det minste deres uhyrligheter. Mordere, pedofile, andre som har begått skrekkelige handlinger som mediene så har fylt spaltene med.

Det er ikke disse mest profilerte Frafjord befatter seg med. Han lar oss i stedet komme tett på tre mindre kjente voldsmenn, hvorav to er i tjueårene og den siste en generasjon eldre. Den eldste har sittet 25 år i fangenskap. Nå soner han en forvaringsdom etter å ha bestilt to drap med flere års mellomrom. Han har søkt om et liv i frihet mange ganger, men uten hell.

Så er det han som angrep faren sin med hammer og nesten drepte ham for ti år siden, og som skulle drepe hele familien sin og en rekke venner, men som ble stanset før han kom så langt. Han prøver nå, ti år senere, å reparere forholdet til faren han nesten slo i hjel, og er godt fungerende innenfor murene. Han håper og drømmer og jobber hardt for å en dag overbevise retten om at han fortjener en ny sjanse utenfor murene.

Den siste mannen Frafjord lar oss bli godt kjent med drepte kameraten sin på bestialsk vis da han var 19, og drømte om å drepe langt flere. I løpet av årene Frafjord har brukt på å jobbe med denne boka, kommer sistemann stadig nærmere avgrunnen.

«Norges farligste» tar leseren med på innsiden av ulike forvaringsanstalter og lar oss bli kjent med en hverdag de færreste av oss har befatning med. Frafjord beskriver en stemning og virkelighet som skiller seg fra den i et vanlig fengsel, der soningen har en sluttdato. I et fengsel kan stemningen være truende og voldelig, og sedelighetsfanger er ofte fritt vilt. Slik er det ikke i forvaringsanstaltene.

En forvaringsdømt er avhengig av at det står i rapportene at han – for det er som oftest en mann vi snakker om – oppfører seg bra og viser tegn til rehabilitering. Derfor er det lite vold i slike anstalter, beskriver Frafjord. Alle føler seg – og er – overvåket til enhver tid, hvert minste utfall registreres og journalføres.

Vi kommer tett på hva som beveger et kriminelt, voldelig og farlig sinn gjennom møtet med de tre forvaringsdømte. For denne leseren er likevel de prinsipielle sidene Frafjord diskuterer av like stor interesse som deres liv og skjebner.

De tre hovedpersonene i boka ble vurdert som friske nok til å dømmes til forvaring. Andre drapsmenn er «heldigere», og blir vurdert som for syke til å straffes. De ilegges derfor tvungent psykisk helsevern. Da kommer de inn i et – riktignok ufritt – behandlingssystem og får den hjelpen de trenger. Den som dømmes til forvaring, derimot, får et minimum av den hjelpen han kanskje behøver.

Denne skalaen som retten skal forholde seg til, og de store konsekvensene det får å vurderes på den ene eller andre siden av den, er en vanskelig og livsavgjørende balansegang. Det er trolig trygt å påstå at retten ikke havner på riktig avgjørelse hver eneste gang.

Frafjord er nyansert kritisk i sitt syn på forvaring som institusjon. Han siterer en av sine tre hovedpersoner når han holder et foredrag for ansatte Kriminalomsorgen, der han snakker om å sone i forvaring som å gå i tett tåke.

«Du vet ikke hvor veien går, bare at den ligger foran deg et sted. Så det er egentlig bare å fortsette å gå. For hvis du ikke går, vil du aldri komme fram. Men det skjer noe med hodet ditt når du er midt i tåkeheimen».

Det er en god oppsummering av en hverdag der du ikke vet når soningen, oppbevaringen, vil ta slutt. Om den vil ta slutt. Du har gjort noe grusomt, du kan angre eller ikke, og så er det bare å holde ut, dag etter dag, til du en dag, kanskje, får slippe ut i verden igjen. Eller ikke.

Det store, vanskelige spørsmålet er om et slikt system er den beste løsningen. Vi driver jo ikke med livstidsstraff i Norge, egentlig.

Forfatteren nærmer seg en påstand om at vi som samfunn kanskje må tåle litt mer risiko i håndteringen av de farligste blant oss. At de faktisk en dag må få slippe ut av fengsel, selv om vi ikke kan være helt sikre på at de ikke vil forbryte seg igjen.

Det vil nok ikke gjelde for alle. Det er ikke lett å se for seg at barnemorderen fra Utøya vil slippe av forvaring. Men det er jo slik i et samfunn at vi aldri kan være helt trygge.

Norges farligste mennesker var også «vanlige» mennesker en gang, før det gikk galt.

* Erlend Frafjord har vært en nær kollega av Jo Moen Bredeveien i flere år.