Anne Lindmo

Dette er et kåseri Anne Lindmo holdt på oppdrag fra Handel og Kontor på forbundets møte om søndagsåpne butikker under Arendalsuka 12. august.

Av alle mine søndagsopplevelser fra barndommen er dette det jeg husker best: Å sitte i kirka, høre pappa holde preken, kjenne varmen fra broren min på høyre side og mamma på venstre.

Kjenne meg lett nummen i rumpa av en kirkebenk uten polstring og en konstruksjon som gjorde det helt umulig å finne en komfortabel hvilestilling. Man måtte bedrive konstant aktivering av kjernemuskulaturen for å unngå å skli av. Det var kjedelig.

Jeg har rike kroppsminner av den kjedsomheten. Den vidunderlige kjedsomheten. Det er når du har kjeda deg hardt, at du kjenner hvor godt det er å bli aktivert, stimulert og gira.

Knappheten er i slekt med kjedsomheten. Knapphet. Den faktiske dype erkjennelsen av at vi må klare oss med det vi har. Vi har ikke mer, og vi kan ikke skaffe noe heller. Det er en opplevelse de fleste av oss sjelden har.

Det er en av de tingene som gjør at jeg elsker å pakke en sekk og stikke til fjells. Der kan jeg ikke få noe levert på døra. Der er det ikke mulig å svinge innom og plukke opp noe. Jeg må klare meg med det jeg har. Det er når du har kjent knappheten at du blir tilfreds av overfloden.

Jeg tror på knapphet og kjedsomhet. Jeg tror på pausa. Hele skaperverket tar pauser. Dyr går i dvale. Sola går ned. Plantene blomstrer av og visner før de spirer på nytt.

De største komponistene vet at også i musikk så er det i pausen at skjønnheten ligger. Mozart skal ha sagt dette: «The music is not in the notes but in the silence between». Han sa det vel sikkert på tysk, men det blir for blærete å sette på trykk.

Også i metrikken, eller verselæra, som altså er gammal teori om tekst og tale, er «cesur», eller avbrekket, viet masse oppmerksomhet. Det er en velplassert pustepause mellom to verselinjer som gjør at diktet, teksten eller budskapet treffer oss. En kunst jeg stadig forsøker å beherske og ofte glemmer. Et faktum som drukner i larm og avbrytelser i dette verbale bukkerittet som heter valgkampen.

En gang intervjuet jeg den mannen i verden som er best til å konstruere berg- og dalbaner. Det aller viktigste er ikke loopen eller droppet, sa han, eller de hysteriske svingene, nei det viktigste og vanskeligste, det er å legge inn de rolige dragene, der det går sakte, sakte, sakte oppover.

Disse pausene må være så lange at nervesystemet roer seg, at freden senker seg, at du trekker pusten og fyller lungene, du tør kikke bitte litt utover, våger å se på sidemannen. Først da får man full effekt av at det braker løs igjen.

Jeg vil verne søndagen. Jeg har et klart minne av akkurat når jeg ble helt overbevist om at vi ikke skal ha søndagsåpne butikker.

Den erkjennelsen kom jeg til en ettermiddag i kø ved kassa i en døgnåpen og litt sliten butikk på Ryen i Oslo. Bak kassa sitter en butt og loslitt kvinne og jobber gledesløst, hun har ingen grunn til verken å smile eller kikke opp, for vi som står i køen er ikke et stimulerende syn.

Foran meg en mann i joggebukse, et plagg av den typen som aldri har realisert sitt potensial eller levd opp til navnet sitt. En mann som lukter svakt av hodebunn og nattsvette, og som kjøper Pepsi max og ferdigpizza.

Bak meg hun med baby på hofta, grøtflekker på skjorta og poser under øya som kjøper bleier og Burn og flakslodd og betaler med småmynt.

Jeg selv har nuppete ulltrøye og skogsveis. I handlekurven min ligger to lett visne salathoder, en overpriset pakke tagliatelle og noen bokser tomat. Og et brød av den typen som lukter godt og føles ferskt i tre timer og så blir til en kompakt, knallhard tennbrikett av stivelse.

Der står jeg, en velfungerende tobarnsmor med ektemann og fast inntekt og stasjonsvogn og leilighet med hageflekk, jeg har ikke orka å sørge for at det finnes et forråd av matvarer innenfor husets fire vegger som er nok til å lage en eneste lusen liten middag.

Det var da jeg tenkte: Dette er ikke bra nok. Nå må vi faktisk ta oss sammen. Vi må ta dette som en del av kollektiv skjerpings, øvelse i selvdisiplin, eller som en del av en sivil beredskapsøvelse. Én dag i uka må vi klare å sikre at vi har brød, dopapir, en boks hermetikk eller noe protein i kjøleskapet. En dag i uka må vi kunne klare å være parat. Nån jævla årdning måste det vara.

Jeg syns minst ett parti bør gå til valg på at all handel burde vært forbudt på søndagene. Helt seriøst. Kjør på. Det hersker jo en nesten søvndyssende konsensus i norsk politikk. Alt er nyanser, det er gradvis vanskeligere å finne åpenbare forskjeller mellom partiene.

Derfor ønsker jeg meg dette utspillet: På søndagene forbyr vi all handel i butikk og over disk. Alt er stengt. Alle nettbutikkene også. De må blokkere sidene sine på søndager og legge ut standardisert melding:

«Er du sikker på at du trenger noe mer? Ta en titt i skapet og tenk deg om en gang til!» Her kan algoritmene være med og tilpasse budskapet individuelt. Kanskje vi kan være enda litt hardere: «Husk at du lever kort og skal være død lenge. Er det shopping du vil bruke tiden på?»

Jeg tror vi, det store vi, hadde vokst på det. Jeg tror vi trenger at søndagen er fri, stengt og lukka. Selv om det er gammaldags, selv om alle andre land har sluttet med det. Vi elsker jo å være motstrøms, elsker rollen som annerledesland.

Så la oss oppdra turistene. La oss ta dem imot på følgende måte:

«Velkommen til Norge! På søndag kan du ta pause fra zombie-subbinga i butikkene. Da er det stengt. Du får ikke prøve blazer på Zara, du kan ikke kjøpe Cartier-klokke eller Gucci-bag, du får ikke kjøpt så mye som en kjøleskapsmagnet eller en syntetisk strikkegenser med reinsdyrmotiv. Det er søndag. Du må gå på museum! Du kan lære deg noe om vikinger eller Vigeland. Du kan gå tur i skogen eller fjellene våre. Eller du kan gå i kirka og kjede deg. God søndag.»