Oddvar Guttormsen, pensjonert verneombud

Som en av de første regionale verneombudene (RVO) for anlegg fra 1981, hadde vi den gang en forskrift (404) å forholde oss til.

Den var god fordi den var klar og tydelig på våre arbeidsoppgaver.

Vi skulle blant annet sørge for valg av verneombud på alle arbeidsplassene som ikke hadde det, inntil så skjedde var RVO verneombud på stedet.

Når verneombudet så ble valgt var kravet kvalifisert opplæring, få tid til å utføre vervet som verneombud.

En tankevekker var at arbeidsgiveres kompetanse for sikkerheten aldri ble diskutert eller vektlagt. Allerede den gang snakket vi om behovet for holdningsendringer hos arbeidsgivere og ansatte.

Og da undrer jeg meg på hvorfor dette begrepet fortsatt blir brukt. Med andre ord, skjer det ingen håndfaste saker som angår arbeidstakerens sikkerhet ute på anlegget?

Ulykkesstatistikken er allerede full. I mitt hode er ansvaret for sikkerheten til den enkelte arbeidstaker, den personen (arbeidsleder eller formann) som setter vedkommende til å utføre et stykke arbeid for arbeidsgiver.

Denne personen har som regel alltid god oversikt over arbeidets framdrift med bruk av sikringstiltak, i motsetning til arbeidsgiver som sitter på et kontor et aller annet sted i verden.

Arbeidsgiver har hovedansvaret, det holder kanskje i en rettssal, men det hjelper ikke den skadde arbeidstaker som kanskje ikke kom hjem den dagen.