Debatt
«Hvor ble det av tanken om strøm som fellesgode?»
Vi har i flere år vært prisgitt lave strømpriser i Norge. Så hva endret seg?
Håvard Sæbø
Når vi nå har lagt året 2021 bak oss, var det nok få som trodde at det skulle være norske strømpriser som skulle dominere overskriftene, særlig i et år med pandemi.
Vi har lest historier om aleneforsørgere som må velge mellom kald bolig eller nok mat til barna, om studenter som sitter innpakket i pledd når de leser til eksamen og folk som må be om hjelp til å få dekket grunnleggende utgifter til livsopphold. Alt dette på grunn av høye strømpriser. Men var det overraskende?
Vi har i flere år vært prisgitt lave strømpriser i Norge. Dette har ført til at forbrukere kan leve et liv uten å tenke over strømregningen i slutten av måneden, og at kraftforedlende industri har hatt et stort konkurransefortrinn ved at de kan produsere varer med forutsigbare produksjonskostnader. Godt for lommeboka og godt for eksporten kort sagt.
Så hva har endret seg? Det er mye som innvirker på strømprisene. Tilbud, etterspørsel, skatter, avgifter, kraftprisen i Europa, CO2-avgift, klimaforhold. Listen er lang, og det kan for vanlige forbrukere være tungt å sette seg inn i hva som egentlig er grunnen til de høye prisene. Med dette i mente, la oss se på fenomenene kraftmarked og kraftkabler.
Industrieventyret i Norge startet som følger av at teknologien gjorde det mulig å ta kraften fra fossefallene og bruke den til industrien. Dette førte også til at både næringsliv og husholdninger fikk tilstrekkelig kraft til rimelige priser. Prisene ble i praksis satt slik at de skulle dekke utgiftene til produksjonen av kraften, noe som ga lave kraftpriser. Denne gangen ble strøm sett på som et fellesgode.
Dette endret seg derimot på 1990-tallet. I 1991 ble energiloven innført, noe som førte til at det regulerte markedet nordmenn kjente til ble byttet ut av et liberalisert marked der strøm kjøpes og selges mellom kraftleverandører og kraftprodusenter. Dette førte til opprettelsen av det vi i dag kjenner som Nord Pool, der prisene settes i et balansepunkt mellom tilbud og etterspørsel. Enkelt sagt kan en si at på 1990-tallet gikk strøm fra å være et fellesgode til å bli en vare som kunne kjøpes, selges og omsettes.
Etter hvert ble strømmen også solgt til utlandet, hovedsakelig i det nordiske markedet. Dette ble gjort fordi overskuddet heller måtte videreformidles, framfor å gå tapt. Dette samarbeidet har ført til økt forsyningssikkerhet. Vi kan selge kraft til for eksempel Danmark når magasinene er fulle, og vi kan kjøpe vindkraft fra Danmark når det blåser mye der. Det er ikke disse kraftkablene som er problemet.
Debatt: «Ta politisk kontroll over strømprisene»
Problemet oppstår derimot når nye kabler bygges med begrunnelse i at det skal sikre ytterligere forsyningssikkerhet, når vi allerede har sikret forsyningen med de kablene som tidligere er bygd. De nye kablene har derimot vist at de i realiteten fører til høyere kraftpriser i Norge. Ja, vi snakker om kraftkablene til Tyskland og Storbritannia.
Vi kan se på kraftkabler som en slags stor-forbruker av strøm, som vil ønske å kjøpe strøm så lenge de kan selge den dyrere på andre siden (Noe den generelt har vært i Europa). På denne måten driver kablene opp etterspørselen i Norge, noe som indirekte driver opp prisene i Norge. I NVEs nye langsiktige kraftmarkedsanalyse øker anslagene for strømprisen fram mot 2040 med over 20 prosent. I Klassekampen 30.oktober 2021 kunne vi lese at NVE-sjefen si at dette grunner i en økning i CO2-prisen. Dette fører til at Norge får større inntekter grunnet stor innslag av fornybar kraft, men det er også med på å drive opp etterspørselen etter norsk kraft. Noe som i sluttfasen rammer forbrukerne og industrien. Når vi vet at Norge i stor grad er selvforsynt med norsk kraft og har dekket forsyningssikkerheten med de kablene som allerede er bygget er argumentet for nye kabler for svakt.
Ut ifra dette kan kan en nesten konstatere at strømkrisen ikke kom overraskende på. Det er et resultat av politiske handlinger. Da skal det også være politiske handlinger som fikser krisen, ikke kortvarige krisepakker. Løsningene er sikkert flere, uansett må vi få tilbake en politikk som ser på strøm som et fellesgode, fremfor et produkt som skal selges til høyest mulig pris.
Debatt: «Gi folk verdigheten tilbake, hjelp dem til å ta kontroll over strømforbruket»