Agnes Gelting Andresen

Rådgiver i Tankesmien Agenda

Samtidig som Martin Bech Holte fyrer løs på offentlig pengebruk og skylder på velferdsstaten for synkende produktivitetsvekst, klatrer en dansk forfatter med et forbløffende likt etternavn oppover bestselgerlistene – men budskapet hennes kunne knapt vært mer ulikt.

I Underskudd. Om verdien av omsorg illustrerer Emma Holten hvordan omsorgsarbeid, både lønnet og ulønnet, systematisk undervurderes i det hun kaller «den etablerte økonomien».

Fordi verdien av dette arbeidet er vanskelig å tallfeste, står det igjen uten reell anerkjennelse eller kompensasjon, til tross for sin grunnleggende og uunnværlige betydning for både enkeltmennesker og samfunnet som helhet.

I hjemlandet har boken solgt nærmere 40.000 eksemplarer og åpnet for en bredere debatt om hva vi tillegger verdi. Samtidig har Holten fått kritikk for å misforstå sentrale begreper og fremstille økonomifaget som mer sneversynt enn det faktisk er.

Økonomer likestiller ikke pris med verdi, påpeker Anne Sophie Lassen, økonom ved Handelshøyskolen i København. Vi hevder verken at det som er dyrt nødvendigvis har høy verdi, eller at de som tjener mest, fortjener det mest, understreker Jeppe Druedahl.

Han mener Holten overser et grunnleggende poeng i moderne velferdsøkonomi: Økonomifaget analyserer hvordan ulike politiske mål og verdier kan oppnås mest effektivt, men hevder ikke å kunne avgjøre hva disse verdiene skal være.

Men også Holtens kritikere anerkjenner et sentralt poeng i hennes argumentasjon – at økonomiske analyser ofte misbrukes i den politiske debatten og fremstilles som objektive sannheter om hva som skaper verdi for samfunnet.

Her hjemme brukte for eksempel Nettavisens sjefsredaktør statistikk fra SSB til å slå fast at kvinner er et «underskuddsfenomen» for fellesskapet.

Konklusjonen hans ser bort fra en vesentlig del av verdiskapningen – den som ikke lar seg tallfeste, men som likevel er avgjørende for at samfunnet skal gå rundt.

Hvordan måler man verdien av å være hjemme med sykt barn? Besteforeldre som henter i barnehagen, slik at foreldrene kan få hverdagen til å gå opp? Eller en lærer som tar seg tid til å oppmuntre en elev som sliter, selv om arbeidsdagen er over?

Feministiske økonomer lenge påpekt hvordan verdien av dette arbeidet systematisk utelates fra tradisjonelle økonomiske modeller. Allerede på 70-tallet viste sosiologen Kari Wærness at kvinners hus- og omsorgsarbeid i hjemmet den gangen overgikk arbeidet i industrien.

Økonom Charlotte Koren og forsker Anne Bærugs utregninger viser at kvinners samlede morsmelkproduksjon utgjør mer enn ni milliarder norske kroner i året – et tall som ikke vises i noen regnskaper eller inngår i bruttonasjonalproduktet.

Selv om slike beregninger gir et verdifullt innblikk i verdier som ofte overses, påpeker Holten at de aldri kan gi en fullstendig forståelse av omsorgens verdi.

Arbeid skjer ikke i et vakuum, og kan heller ikke reduseres til individuelle «søyler» med hver sin prislapp som enkelt kan summeres.

De dynamiske og sosiale effektene av omsorg – som relasjoner, fellesskap og omsorgens varige betydning – er noe som rett og slett ikke lar seg måle.

Og nettopp fordi verdien av dette arbeidet aldri fullt ut kan uttrykkes gjennom det økonomiske språket, får det mindre gjennomslag i samfunnsdebatten, hvor tall og beregninger har stor autoritet. 

Debatten om sykelønn er et godt eksempel:

Motstandere av dagens sykelønnsordning kan tydelig tallfeste kostnadene ved ordningen, mens dens forsvarere mangler et tilsvarende presist språk for å beskrive dens verdi.

Sykelønn sikrer arbeidstakere trygghet og mulighet til å komme tilbake i arbeid uten å havne i økonomisk uføre – en verdi som går langt utover det som kan måles i kroner og øre.

Underskudd treffer en nerve i debatten om offentlig pengebruk, velferdskutt og produktivitet.

At tematikken engasjerer så bredt, tyder på at mange ser behovet for en ny måte å snakke om verdi på – en som også rommer omsorg, trygghet og fellesskap.