Mimmi Kvisvik / Marianne Solberg

Ofte argumenterer vi med at de som har mer ansvar skal få høyere lønn. Hvorfor lønner vi da så lavt dem som har ansvar for at barn får en trygg oppvekst?

Hvorfor verdsetter vi ikke høyere dem som har ansvar for at alle har penger til mat på bordet?

De går på jobb og skaper verdier for enkeltmennesker og samfunnet hver eneste dag. Foreløpig uten lønna de fortjener.

Under pandemien så vi tydelig hvor avhengige vi er av de kvinnedominerte yrkene. Som samfunn klarer vi oss ikke uten sosionomen eller velferdsviteren i Nav, barnevernspedagogen eller vernepleieren i skolegården.

De holdt hjulene i gang, mens resten av samfunnet stengte. Likevel hører vi bare øredøvende stillhet eller kritikk når vi kjemper for høyere lønn.

Noen vil prøve å forklare dette med at kvinnedominerte yrker i offentlig sektor ikke produserer verdier.

Dem vil vi spørre, hva koster det samfunnet at ungdom dropper ut av utdanning og blir avhengige av hjelp fra det offentlige?

Hvor store verdier produserer vi når arbeidsledige, rusavhengige eller tidligere straffedømte kommer tilbake i jobb hvor de betaler skatt og bidrar til fellesskapet?

Hvor mye sparer sosialarbeidere helsevesenet, ved å løse sosiale problemer før de utvikler seg til alvorlige helseplager?

Når det viktige ikke kan måles, blir det som kan måles viktig. Likevel er det ingen tvil om at kvinnedominerte yrker ofte har langt mer ansvar og produserer langt større verdier enn det lønnsslippen deres tilsier.

I år er det ti år siden Hege Skjeie la frem likestillingsutvalgets anbefaling for mer likestilling i arbeidslivet.

Utredningen viste at Norge har et kjønnsdelt arbeidsmarked hvor kvinnedominerte yrker tjener betydelig mindre enn de mannsdominerte.

De anbefalte politiske virkemidler og å skape nødvendig struktur med blant annet trepartssamarbeid for å sikre likestilling og likelønn i arbeidslivet.

Skjeie var en foregangskvinne. Ti år etter likestillingsutvalgets arbeid, og fire år etter hun døde i 2018, har vi fremdeles ikke tatt i bruk de konkrete forslagene utvalg hun ledet kom med. Vi må gjennomføre konkrete tiltak med politisk vilje.

Det er på tide å finne frem forslagene fra Skjeieutvalgene og kraften de viste for å gjøre noe med lønnsforskjellene i Norge.

For å få fart på likelønnsarbeidet trenger vi et trepartssamarbeid om likelønn, at aktivitets- og redegjørelsesplikten følges opp på hver enkelt arbeidsplass og at LO setter ned et likelønnsutvalg på tvers av forbund for å finne fram til gode og effektive likelønnsmodeller innen rammen av frontfagsmodellen.

Sammenligner vi heltids månedslønn tjente kvinner i snitt 83,3 prosent av en mannsinntekt i 2001. I 2021 var andelen økt til 87,9.

På 20 år har vi redusert lønnsgapet med under fem prosentpoeng. Det går fremover, men det går for sakte.

Med dagens utvikling vil det ta over 50 år før kvinner og menn er likestilt, ifølge Institutt for samfunnsforskning som leverte på oppdrag av FO rapporten Likelønn og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

Tradisjonelt kvinnedominerte yrker blir hengende etter lønnsmessig.

Dette ser vi tydelig om vi for eksempel sammenligner to yrkesgrupper med like lang utdanning, bygningsingeniører og saksbehandlere i sosiale tjenester.

Blant ingeniørene er kvinneandelen 17 prosent og de har en gjennomsnittlig månedslønn på 58.330 kroner. Saksbehandlerne har en kvinneandel på 74 prosent og en snittlønn på 41.500 kroner i måneden.

Yrker med høy kvinneandel har gjennomgående lavere lønn, flere deltidsstillinger og mindre uttelling for formell kompetanse.

«Likelønnsutfordringen må løses både tariffveien og politisk» står det i LOs tariffpolitiske uttalelse før årets hovedoppgjør. Det er et felles ansvar å utjevne forskjeller og redusere lønnsgapet.

Derfor må likelønn også være en prioritert oppgave for en regjering ledet av Arbeiderpartiet.

«Likelønn kommer ikke av seg selv» skrev daværende Arbeids- og inkluderingsminister, Hadia Tajik, og Kultur- og likestillingsminister, Anette Trettebergstuen, på likelønnsdagen i fjor. Likevel savner vi fremdeles flere av de ti år gamle tiltakene til Hege Skjeie.

Nå trenger vi at regjeringen inviterer til et trepartssamarbeid om likelønn for å samle alle gode krefter for å skape et samlet grunnlag for dette arbeidet.

Regjeringen skjerpet aktivitets- og redegjørelsesplikten, slik at flere arbeidsgivere må rapportere om lønnsforskjellene i egen virksomhet.

Dette er viktig verktøy for å hindre kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen og uforklarlige lønnsforskjeller.

Men likelønnsarbeidet må også bidra til å redusere lønnsforskjeller mellom yrker og sektorer, slik at vi kan utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn på samfunnsnivå.

LO, som Norges største arbeidstakerorganisasjon, skal sikre gode og rettferdige lønns- og arbeidsvilkår for alle. Derfor er det på høy tid å løfte likelønnsfanen høyere.

Om frontfagsmodellen skal overleve og vi skal slippe diskusjonen om at den forhindrer rettferdig lønnsutvikling for kvinnene i offentlig sektor, må LO nedsette et eget likelønnsutvalg.

Utvalget gis i oppgave å se på hvordan vi kan oppnå likelønn. Dette arbeidet kan ikke overlates til de kvinnedominerte forbundene alene. Fagbevegelsen er bygget på solidaritet. Derfor trenger vi et felles solidarisk løft for likelønn.

Vi kan ikke akseptere at det vil ta over 50 år før vi oppnår likelønn i Norge.

Debatt: «Kvinner blir pensjonstapere»