Lill Fanny Sæther, tidligere leder i NTL, Sentralforvaltningen.

Partier på ytre høyre fløy med en rasistisk ideologi er i ferd med å få makt i Ungarn hvor det fryktes at landet kan bli EUs første diktatur og i Polen hvor både påtalemyndighet og presse er underlagt full politisk styring. Ekstreme høyre-partier vokser i Frankrike og Italia og kan få politisk makt. I Norge lever rasistisk og antisemittisk ideologi og konspirasjonsteorier foreløpig i små partier og organisasjoner som stikker hodet frem av og til og marsjerer og demonstrerer på gater og torg.

Rasisme bygger på troen på at noen nasjonaliteter eller etniske opphav er overlegne, og at dette legitimerer utestengning, forfølgelse, segregering, undertrykking og overgrep mot dem som defineres som underlegne. Et annet trekk ved rasismen er at om en representant for en gruppe foretar seg noe negativt eller kriminelt, generaliseres dette til å gjelde alle – og da kan også alle straffes. Rasismen er grunnleggende lik, uavhengig av hvem som utfører den og hvem som rammes. Langt fra all rasisme leder til folkemord av store dimensjoner. Da må det også være et administrativt apparat på plass, slik det var i Norge i 1942.

I min bok, ‘Hvordan min mor overlevde holocaust’ skriver jeg om hvordan min mors forfedre opplevde rasisme i form av antijudaisme, det vil si religiøst motivert fiendtlig holdning til jødedom, og antisemittisme, det vil si rasemessig jødehat. Begge former har eksistert i Europa i mange århundrer. Familien på morssiden kom fra de avgrensede bosetningsområdene, Pale of Settlements, eller Palene, hvor jødene var tvunget til å bo. Rasismen var også til stede i Irland og England, om enn i mindre grad. Dit ankom familiene da de utvandret til Vest-Europa på 1890-tallet. Jeg skriver også om utviklingen av antisemittismen i Norge hvor mors foreldre ankom i 1911 med tre barn inkludert min mor.

Antisemittismen kom sterkere og mer eksplisitt til uttrykk i Europa og i Norge i mellomkrigstiden, spesielt i Tyskland etter Hitlers og nazi-partiets maktovertagelse i 1933. Allerede 1. april samme år gjennomførte det nazistiske regimet en boikottaksjon mot butikker eid av jøder. Dagbladet og Arbeiderbladet som var anti-nazistiske, skrev om den økende antisemittismen, innføringen av egne lover som rammet jødene. Bokbålene i 1933 og krystallnatten og synagogebrannene i 1938 var også vel kjent gjennom avisene i Norge. I oktober 1938 ble ca. 17 000 tyske jøder forvist og deportert til Polen uten forvarsel. Men Polen ville ikke ta imot dem, så de måtte leve under kummerlige forhold i en liten grenseby. Dette er ikke ulik situasjonen for flyktningene på grensa mellom Hviterussland og Polen i dag. Nye grupper rammes, men tankegodset er det samme – ingen ‘fremmede’ er velkommen her.

Veldig få land var villige til å ta imot flyktningene fra Tyskland og nazi-dominerte Europa i mellomkrigstiden. Norge var intet unntak. Mellom 1933 og 1945 flyktet ca. 340 000 tyske jøder fra nazismen. Ca. 100 000 rømte forgjeves og kom til land som senere ble okkupert. Mange flere møtte stengte grenser. De stanget i regelverk og kvoter og i ren antisemittisme. Ca. 300 000 søkte asyl i USA, de fleste ble avvist. Da 32 land møttes i Frankrike i 1938 for å drøfte «det jødiske flyktningproblemet», var det bare den Dominikanske Republikken som sa ja til å ta imot flere jødiske flyktninger fra Nazi-Tyskland, Polen og Østerrike.

I Norge var det økende grad av kontroll med innvandringen i årene mellom de to verdenskrigene. I 1927 ble en revidert fremmedlov vedtatt med vilkår for innvandring. Den inneholdt ingenting om flyktninger eller mulighet for asyl, men fra da av var det påbudt med arbeidstillatelse for å komme inn i landet. Som i dag var det ikke arbeidstillatelser flyktninger hadde i bagasjen. Begynnelsen av 1930-årene var preget av kriser, arbeidskonflikter og arbeidsledighet, noe som preget både debatten og realpolitikken når det gjaldt mulighet for innvandring.

Under Tysklands okkupasjon av Norge fra 1940 til 1945 var Norge et nazistisk diktatur. Det ble innført flere og flere restriksjoner som rammet hele befolkningen, blant annet sensur, brutalitet, fangenskap, arrestasjoner og henrettelser. Et viktig element i den nazistiske ideologien er antisemittisme, så jødene ble i tillegg underlagt nazistenes diskriminerende spesialbestemmelser, for eksempel beslag av eiendommer og eiendeler, J-stempling i identitetspapirer, spørreskjema for jøder og meldeplikt.

Den nazistiske terroren kulminerte med arrestasjonene og deportasjonene av jødene høsten 1942 og våren 1943.

26. oktober 1942 da arrestasjonen av de jødiske mennene ble satt i gang, kom det norske statspolitiet på døra til familien for å arrestere mors far og bror. Broren var borte på jobb og faren lå nyoperert på Ullevål sykehus. Mors mor ble beordret til å ringe sin sønn og be ham komme hjem. Om han ikke kom og meldte seg for politiet ville det gå ut over resten av familien. Mormor beskriver i detalj det som hendte denne dagen i dagboken sin, som jeg fant for noen år siden. Hun beskriver også det som skjedde den 26. november da statspolitiet arresterte kvinner og barn. Da de kom til leiligheten for å arrestere de fire kvinnene i familien reddet mor seg selv og sin søster fordi hun fortalte politiet at de var britiske borgere. Hun visste at arrestordren inneholdt unntak for noen nasjonaliteter, blant annet briter og amerikanere.

Mors to yngste søsken, som var norske statsborgere, ble imidlertid arrestert og ført om bord i slaveskipet ‘Donau’ 26. november 1942 som forlot Oslo med 532 jødiske menn, kvinner og barn ombord. Begge søsknene omkom i gasskamrene i Auschwitz 1. desember.

To påfølgende transporter vinteren og våren 1943 resulterte i at til sammen 773 jøder, de fleste norske statsborgere, ble deportert fra Norge i løpet av krigen. Dette var 53 prosent av jødene i Norge. Nazismens rasistiske ideologi og villige norske medløpere gjorde det mulig.

Mor var aktiv i motstandsbevegelsen, noe jeg fant ut i arbeidet med boka. Hun sa aldri noe om det selv. Men hun fortalte at hun om natten den 8. desember reddet sin far og en medpasient ut fra Ullevål sykehus. I tillegg advarte hun sin arbeidsgiver så han kom seg unna til Sverige med sin familie. Mor arrangerte dekning og flukt for blant annet sin far, mor og ene søster. De klarte å rømme til Sverige med Carl Fredriksens transport i midten av desember. Der levde de som flyktninger til juli 1945. Mor fikk jobb på det norske konsulatet i Glasgow og fløy dit fra Stockholm i april 1943. Veldig få fikk muligheten til å reise videre til Storbritannia med fly, i særdeleshet veldig få kvinner. Flyktningtilværelsen i Sverige er dokumentert gjennom mormors dagbok og mappene deres hos det svenske riksarkivet. Mors opphold i Glasgow er dokumentert i brevene hun skrev til foreldrene i Stockholm.

Mor og familien var vanlige hardtarbeidende, lovlydige borgere som levde som mange andre familier i en leiegård i Oslo, i Ullevålsveien 97. Som det står i en attest da morfar og mormor søkte norsk statsborgerskap i 1937, ‘Familien er alle høyst aktværdige og strævsomme, og nøkterne. Et behagelig bekjentskap.’

I dag er det er vanskelig å tenke seg at folkemordet på jødene kunne skje i Norge. Hvordan var det mulig at over 700 norske statsborgere ble deportert til det som de ansvarlige visste var grusomme omstendigheter? De visste muligens ikke om gasskamrene, men at de deporterte ble sendt til det som ble kalt ‘arbeidsleire’ visste de. De visste også hvor grusomme og umenneskelige arbeidsleirene i Norge var.

Kan det skje i dag?

Det er ikke bare i andre land i Europa at vi har politikere og nettsider som sprer rasisme og konspirasjonsteorier. Også i Norge nører enkelte opp under vår iboende frykt for det ukjente – den fremmede – den andre. Hege Ulstein skriver i Dagsavisen 13. november, ‘Ord betyr noe. Konspiratorisk tankegang fører til destruktive handlinger.’

Utviklingen i Europa i dag er ikke ulik utviklingen i Europa og Norge på 1920 og 1930-tallet da antisemittismen ble krassere, mer eksplisitt og merkbar, ikke bare i miljøet rundt nazi-partiet Nasjonal Samling. Også den tyskvennlige, nazifiserte pressen, Aftenposten og Nationen, spilte på de gamle fordommene om jødene og formidlet konspirasjonsteoriene om at jødene var ute etter verdensherredømme og ville ødelegge «den hvite rase». De var både grådige kapitalister og bolsjeviker, en selvmotsigelse, men logikk eller sannhetssøking er ikke konspirasjonsteoretikerne opptatt av.

Med tanke på de rasistiske terroraksjonene til Anders Behring Breivik og Philip Manshaus er det betimelig å spørre hvem som vil bli rammet av holocaust i dag.

I dagens Norge er det, i tillegg til jødene, ikke-hvite innvandrere og muslimer som mistenkeliggjøres og fremstilles som kriminelle og terrorister og at de er ute etter å overta landet vårt ved masseinnvandring. Fakta om det store flertallet lovlydige, studerende og hardtarbeidende, godt integrerte innvandrere og ofte norske muslimer har ikke gehør hos konspirasjonsteoretikerne. Det er heller ikke synlig nok i store deler av pressen.

Hvis ingen tar til motmæle blir påstandene stående som sannheter og gi grobunn for økende rasisme som igjen bidrar til at nye konspirasjonsteorier oppstår. Jøder, innvandrere og muslimer ender opp med å få skylden for alt som er galt.

Historien om holocaust har lært oss at rasisme kan brukes til å legitimere og gjennomføre utenkelige grusomheter mot de som defineres som ‘de andre’.

Derfor er det viktig å minne oss på det norske holocaust selv om det skjedde for 79 år siden. Kunnskap om tegnene i tiden og om det som skjedde vil forhåpentligvis sette oss i stand til å hindre at det skjer igjen.