Jon Olav Bjergene og Inger Marie Hagen

Det er tillitsvalgtes miljøengasjement som skaper grønne tariffavtaler. Men hva er egentlig en grønn tariffavtale? Jo, helt vanlig tariffregulering av arbeidsforhold, men med miljø som formål og resultat.

De fleste tariffavtaler har regler om tjenestereiser. En tariffavtale som bestemmer at tjenestereisen skal foregå med tog, buss eller sykkel, eventuelt ved at det gis ekstra kilometergodtgjørelse for sykkel og elbil, er ett eksempel på en grønn tariffavtale. En tariffavtalt rett til miljøsertifisert arbeidsutstyr er et annet eksempel. I begge tilfellene reduseres klimagassutslippene fra bedriftens virksomhet.

For arbeidsgivere og tillitsvalgte på alle nivåer er denne typen regulering lite inngripende og representerer lavthengende frukter på veien mot mer bærekraftige bedrifter. Eksemplene viser tradisjonell tariffregulering hvor partenes interesser er forhandlet og balansert, men hvor deres felles interesse i reduserte klimagassutslipp også blir ivaretatt.

Andre typer krav og regulering er mer inngripende i bedriftenes autonomi og har ikke vært vanlig å regulere i tradisjonelle tariffavtaler. Dette vil nok endre seg. Hvis det for eksempel avtales at bedrifter i store byer skal behovsprøve tilgang til gratis parkering på arbeidsplassene, vil mange arbeidstakere gå over til kollektivtransport.

Ifølge tall fra Cicero Senter for klimaforskning kan et slikt krav halvere antall jobbreiser med bil, og åpenbart gi en vesentlig reduksjon av klimagassutslipp. For arbeidsgiver vil det redusere kostnadene.

Tariffavtaler med bonus for utslippsreduksjon på bedriften kan også være aktuelle, slik vi i dag ofte har bonuser for produksjonsøkning og effektivisering. Her kan vi la oss inspirere av Statens vegvesen. I kontrakter om utbygging av E16 i Jevnaker gis det bonuser til leverandører hvis de klarer å redusere miljøbelastningen under byggeperioden.

Tariffavtalene kan også brukes til å legge premisser for bedriftens pensjonsinnskudd, for eksempel at det bare skal betales innskudd til grønne fond. En kan også regulere bedriftenes verdikjeder ved å stille krav til underleverandørers investeringer, eller det kan avtales at man skal endre selve forretningsmodellen for å drive mer miljøvennlig.

Det er svært mye som kan gjøres, men partene må være enige. Og da kommer vi til en annen type krav. Det er såkalte prosesskrav. Det vil si at en bruker tariffavtalene til å avtale samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere for å nå klimamål.

Det er ordinær og velkjent medbestemmelse, men etter en konkret oppskrift for arbeidet med klima og miljø på bedriften. Partene måler miljøavtrykket, de setter mål for utslippsreduksjon og de identifiserer og iverksetter miljøtiltak. Stormberg er en bedrift som har kommet langt med slike medbestemmelsesprosesser.

Partene i arbeidslivet, både klubbledere og topptillitsvalgte, kan selvsagt sette seg ned og vente på miljøregulering fra myndighetene – det kommer mer og mer. De kan også ta mye av initiativet selv ved å regulere miljøbelastningen fra bedriften med det kraftigste verktøyet de har – tariffavtalene.

Fordelene er mange. For det første er tariffavtalene rettslig bindende. Det som blir bestemt, blir også gjennomført. Tariffavtalene er resultat av et kompromiss mellom partenes interesser. Når miljø også trekkes inn, balanseres partenes interesser også mot et nytt hensyn som vil prege bedriftenes rammevilkår mer og mer, nemlig miljøkrav fra myndigheter, kunder og andre samarbeidsparter.

Miljøkrav har ofte omkostninger som arbeidsgiver eller arbeidstaker må ta, eller som må fordeles. Tariffavtalene er det beste redskapet for fordeling. Når det gjelder byrdefordeling, er det også viktig å trekke inn tariffavtalenes legitimitet.

Tariffavtalene er nemlig resultater av en prosess som begynner med krav forankret i demokratiske prosesser i fagforeningene. Deretter finner de sin form i forhandlinger med arbeidsgivere og/eller arbeidsgiverorganisasjoner som også er medlemsbaserte organisasjoner med stor grad av legitimitet. Tariffavtalene har altså oppslutning, og 70 prosent av det norske arbeidslivet er dekket av tariffavtaler.

Klima og miljø vil prege norsk samfunns- og arbeidsliv i overskuelig fremtid. I Norge er det utenkelig at arbeidslivets parter ikke er en viktig aktør i det grønne skiftet. De som har makt, har også ansvar. Vi så i vedtaket fra LOs representantskap i vår at tariffavtaler er et aktuelt verktøy for å nå klima- og miljøpolitiske mål.