Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Da statsbudsjettet ble lagt fram mandag, ble det klart at Norge i 2025 skal ta imot 200 kvoteflyktninger. Nei, det mangler ikke en null. Det fins et ord for denne politikken, og det er skammelig.

Særlig skammelig er det fordi den Ap-leda regjeringen gjemmer seg bak en argumentasjon om at vi tar imot så mange ukrainere. For mange ukrainere til å hjelpe nesten noen av de nær tre millioner flyktningene som sitter i leirer og som FN mener aller sårest trenger hjelp.

FN ber oss om å ta imot 5000. Norge tok imot 3000 kvoteflyktninger i 2022. 2000 i 2023. 1000 i 2024. Siden kriseåret 2015 har antallet kvoteflyktninger ligget mellom 2–4000. Det er historisk lave tall. Neste år er vår andel av de nær tre millionene FN prøver å finne nye hjem til, redusert til 200 sjeler.

Med det tråkker vi på FN og nettopp det systemet våre politikere hevder at skal være det bærende. Vi ønsker forutsigbarheten og ryddigheten i FNs kvotesystem, ikke kaos og livsfarlige ruter over havet mot Europa, men nå undergraver vår regjering systemet og sender sterke signaler til alle andre land om å gjøre det samme.

På samme måte som våre ledere nå peker på Sverige og Danmark når de strammer inn reglene for ukrainske flyktninger, vil andre land kunne peke på oss, verdens rikeste land, for å finne argumenter for ikke å stille opp for klodens aller mest utsatte mennesker. Norge er blitt et foregangsland med negativt fortegn. Det er emment.

Ja, Norge har stilt opp for Ukraina. Mange har gjort en formidabel innsats for å skaffe huslys, nettverk og jobber. Kommunene har igjen stilt opp. Det skulle bare mangle, når det er krig i Europa, i vårt eget nærområde.

Ja, vi har også gjort relativt mer enn mange andre land. 85.000 ukrainere har ifølge UDI kommet hit siden krigsutbruddet i februar 2022 og fått kollektiv beskyttelse. Men regjeringen jobber samtidig også på spreng for å begrense ukrainernes anledning til individuelt søke om varig opphold her i landet. Pendelen svinger.

Regjeringen har i flere omganger skjerpet reglene. Siden desember 2023 er det gjort mange grep for å gjøre Norge mindre attraktivt, som kutt i stønader, innstramming på hjemreiser og slutt på hotell som innkvartering.

I april i år ønsket regjeringen Støre å kjøpe seg mer tid. Den foreslo for Stortinget å endre utlendingsloven slik at ukrainerne som har kommet hit, får utvidet den kollektive beskyttelsen fra tre til fem år. Hvis ikke måtte staten allerede i mars neste år begynne den ressurskrevende jobben med å vurdere hver enkelt flyktnings reelle behov for beskyttelse og begynne å innvilge permanent opphold.

Den midlertidige tilværelsen ønskes altså forlenget med to år, fordi det er bra for staten. For flyktningen er det åpenbart ikke bra. «Jo lengre tid som går uten at den midlertidige situasjonen avklares, jo større er mulighetene for at en utvikler stress- og bekymringsreaksjoner», skriver Noas, Norsk organisasjon for asylsøkere, i sitt høringssvar. Usikkerheten tærer på. Nå skal den bli enda større.

For justisdepartementet stopper ikke der, selv om fem år vil gjøre Norge strengest i EU og EØS-området. For dette betyr ikke at ukrainere i Norge kan søke om fast opphold etter fem år. Det var først også et ønske om at de med kollektiv status på topp av de første fem årene måtte ha ytterligere fem års opphold i Norge slik det er for ordinære flyktninger.

Hvilket i praksis ville betydd at flyktningene fra krigen i Ukraina først ville kunne søke om å få varig opphold i Norge etter ti år. Altså at de som kom hit traumatiserte og med livet i en bag i 2022, først ville fått visshet om opphold i 2032. Etter høring ble lovforslaget endret til åtte år. Saken skal opp til behandling i Stortinget i november.

Regjeringen ønsker virkelig å gi freden en sjanse. For blir det fred i Ukraina innen åtte år, innen 2030, kan Norge presse på for å returnere så mange som mulig. Ingenting tyder her hjemme eller i verden for øvrig på at politikere eller opinion vil kjempe for flyktningene − for de andre − i årene som kommer.

Det blåser en iskald høyrevind over kontinentet med fremmedfrykt i kastene. Det kappes også i Norge om å være hardest i klypa, for neste år er det valg.

Undersøkelser viser at rundt hver tredje ukrainer ønsker å bli i Norge. De fleste er naturligvis usikre, det avhenger av krigens gang. Mange slår rot her, barn fødes og vokser opp. Åtte år er lang tid. Men Ap-nestleder og statsråd Brenna er tydelig på at ukrainerne skal hjem.

I sommer sa hun til NRK at «Ukrainerne er her på kollektivt midlertidig vern. Det er utgangspunktet. Og president Zelenskyj selv er jo tydelig på at han ønsker dem hjem den dagen det blir fred».

Intensjonen er tydelig. Det kan bli stygt når røtter skal rives opp og barn vokst opp i Norge skal sendes østover. Mange mot sin vilje.

Så når regjeringen ikke kan ta imot flere enn 200 kvoteflyktninger neste år fordi vi har så mange ukrainere, er det et fikenblad. Den vet at kanskje bare et fåtall av ukrainerne vil få bli i Norge. Kapasiteten til å avlaste FN-systemet er langt større enn regjeringen gir inntrykk av.

I praksis er dette å drive valgkamp med flyktninger som skyts. Kanskje reddes regjeringens anstendighet av SV i forhandlingene som kommer.