Kjell Werner

kjell.werner@lomedia.no

Den danske regjeringen har skapt både glede og sinne i Danmark.

Statsminister Mette Frederiksen varsler at regjeringen vil bruke tre milliarder danske kroner på å øke lønna til fire grupper offentlig ansatte.

Danske sykepleiere, lærere, fengselsbetjenter og helse- og sosialarbeidere skal få i snitt 2.500 kroner mer i måneden. Her dreier det seg om rundt 200.000 arbeidstakere som loves et ekstra lønnsløft i forkant av de ordinære lønnsforhandlingene.

«Vi ser at det har blitt vanskeligere å tiltrekke seg og beholde medarbeidere i enkelte yrker», sa sosialdemokraten Mette Frederiksen da hun begrunnet forslaget.

Frederiksen er statsminister for en regjering som også består av statsråder fra de borgerlige partiene Venstre og Moderaterne. Hun gikk til valg på å øke lønningene til visse grupper offentlig ansatte. Og nå innfris altså dette løftet.

Men forslaget går ikke upåaktet hen.

Andre grupper offentlig ansatte, som ikke blir tilgodesett, er naturlig nok svært misfornøyd.

«Jeg vil kalle dette en klasebombe, som har potensial til varig å splitte både fagbevegelsen og den danske samfunnsmodellen», skriver kommentatoren Simon Pihl i nettavisen A4 Aktuelt. Dette er en avis som ser politikk med lønnsmottakernes briller.

Pihl advarer mot at det offentlige skal føre an i lønnsspørsmål.

«Det offentlige lever i vår samfunnsmodell av det private», skriver han og poengterer at regjeringens lønnsgrep på sikt vil være skadelig for dansk velferd. Videre vil det ifølge Pihl være skadelig for fagbevegelsens samhold og samfunnsrolle. Og i tillegg virker det splittende for solidariteten mellom grupper av offentlig ansatte.

Det kan trekkes paralleller til situasjonen i Norge, både når det gjelder forholdet innad i fagbevegelsen og ikke minst fra politikere som ønsker å blande seg inn i lønnsforhandlingene.

Foran valget i 2021 lovet Frp-leder Sylvi Listhaug et ekstra lønnsløft for sykepleiere og helsefagarbeidere gjennom en treårig opptrappingsplan. SV lover i inneværende partiprogram å jobbe for lønnsløft i kvinnedominerte yrker.

Det bør også nevnes at Trond Giske (Ap) høsten 2015 gikk inn for en lønnspakke til lærerne. Disse tankene ble lansert i boka med tittelen «La læreren være lærer».

Giske ville som motstykke til økt lønn kreve at lærerne utviser større fleksibilitet, gjennom blant annet å binde mest mulig av lærernes tid på skolen.

Ifølge Nav er det størst underskudd på arbeidskraft i helse- og sosialsektoren. Her mangler det i dag 14.600 sykepleiere og helsefagarbeidere. Og denne mangelen vil øke dramatisk i årene framover.

Ved første øyekast virker det fristende å lokke med ekstra lønnspåslag til yrkesgrupper som det er stor mangel på. Men det norske systemet for lønnsdannelse vil bryte sammen dersom man begir seg på den galeien.

Lønnsoppgjørene må fortsatt være partenes ansvar, altså et oppgjør mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Staten er riktignok arbeidsgiver overfor sine ansatte, men her må statens forhandlere opptre profesjonelt og innordne seg den koordinerte modellen.

Utgangspunktet for de norske lønnsoppgjørene er at industriens tåleevne overfor utenlandske konkurrenter må legges til grunn og danne en norm for den øvrige lønnsdannelsen, både i privat og offentlig sektor. Industrien går i front og forhandler først, derav navnet frontfaget.

Og det er lønnsevnen som avgjør industriens lønnsvekst, ikke prisveksten. Da blir det mindre behov for å kjøle ned økonomien for å lette trykket i arbeidsmarkedet.

Når frontfagsmodellen virker etter hensikten, vil innenlandsk prisvekst ikke påvirke lønnsveksten.

Slik holdes renta lavere enn den ellers ville ha vært. Dette synes nok for mange å være en fattig trøst i en tid hvor Norges Bank setter styringsrenta kraftig opp for å få bukt med den høye inflasjonen.

Det er imidlertid godt håp om at rentebanen snart når toppen, og at pilene om ikke så altfor lenge peker i positiv retning – altså nedover.

Samtidig gjelder det å ha et så stramt regime at industriens lønnsvekst danner normen for øvrige lønnsoppgjør.

Bransjer og sektorer som er skjermet for konkurranse fra utlandet må ikke få overby lønningene i frontfaget.

Alternativet er at industrien vil bli presset til å strekke lønnsstrikken mer enn forsvarlig. Resultatet blir i tilfelle at norske industriarbeidsplasser blir ofret, dersom offentlig sektor blir lønnsledende.

Statistikken viser at den norske modellen for kollektiv og koordinert lønnsdannelse virker slik den er ment å virke. Modellen har over tid gitt likeartet lønnsutvikling for brede grupper.

Men det er noen negative utslag som ødelegger for harmonien.

Lederne har vært grådige. Ansatte i bank og forsikring har også fått betydelig mer i lønnsøkning enn frontfaget i industrien. Dette skaper stor harme blant dem som er lojale til modellen.

Årets lønnsoppgjør viste at frontfagsmodellen ikke er så rigid som mange vil ha det til. De kommuneansatte fikk nemlig et ekstra påslag i lønna for å rette opp feilskjærene fra i fjor.

Det er imidlertid uenighet innad i fagbevegelsen om frontfagsmodellen fungerer godt nok.

Styret i Unio-familien uttalte i forkant av årets lønnsoppgjør at modellen bidrar til å holde nede lønna til grupper med høyere utdanning i offentlig sektor. Og ifølge Unio leverer modellen heller ikke på å rekruttere og beholde arbeidskraft som er kritisk for samfunnet.

«Det handler ikke bare om lønn. Men vi kommer ikke utenom lønn for at sykepleiere skal velge å bli i yrket eller komme tilbake til yrket», sa Sykepleierforbundets leder Lill Sverresdatter Larsen i vår.

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad er helt uenig med Unio på dette punktet. Han avviser påstanden om at offentlig ansatte i staten, kommunene og helseforetakene er blitt holdt nede lønnsmessig. «Tvert om. Frontfagsmodellen har løftet dem», sier Bjørnstad.

På bakgrunn av denne striden er det positivt at regjeringen har satt et nytt utvalg i sving for å evaluere frontfaget og vurdere om det er utviklingstrekk som kan svekke oppslutningen om modellen. Justeringer må kanskje til. Svaret får vi før jul.

Men allerede nå bør det kunne slås fast at norske politikere må holde fingrene unna lønnsdannelsen. 

Det rådet burde også Danmarks statsminister ha fulgt. Splitt og hersk med «bomber» er ingen farbar vei. Dette er det bare arbeidsgiverne som tjener på.

Fagbevegelsen er sterkest når den står samlet. «Samhold gir styrke», heter det så treffende på mang en fagforeningsfane.