Richard Storevik

En ung mann mistet livet i en arbeidsulykke. Mine tanker og dypeste kondolanser sendes til familie, venner og kollega.

La oss være enig i at slike ting er bare tragisk og ingen ønsker at slike hendelser skal oppstå.

Dessverre er det ikke første ulykken. Det har vært flere ulykker de siste årene som har vært på kanten til tragedie, og nå bikket det over kanten og ble full tragedie.

«– Vi er sterkt preget av denne tragiske ulykken, hvor en person har mistet livet på jobb for Equinor, sier konsernsjef Anders Opedal i Equinor i en pressemelding.»

Nå skal det etterforskes og granskes. Rutiner skal gjennomgås og en skal ta sikte på at slikt aldri skal skje igjen.

Det jeg etterlyser svar på er: hvilket tiltak er det som svikter?

Hva har vært iverksatt fra de alvorlige ulykkene som ikke har hatt et like tragisk utfall som denne hadde – og hva gikk så gale nå?

Fellesforbundets tillitsvalgte har vært veldig tydelig og opptatt av Safetec rapporten «Endrede rammebetingelser og konsekvenser for arbeidsmiljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten», som allerede for et par år siden peker på en rekke ting som kan svekke arbeidsmiljøet og arbeidet med HMS (helse, miljø og sikkerhet).

Blant annet peker de på entreprise-oppbyggingen, bruken av underleverandører og innleie.

Arbeidspresset nedover i «hierarkiet» fører ofte til snarveier eller press på arbeidsstokken som har negative konsekvenser.

Jeg skylder ikke på noen her, det er viktig for meg å understreke, men jeg mener helt klart det at det er på tide å ta denne debatten.

Når kontrakter blir skvist, fordi hoved entreprenører skal ha høyest mulig margin, eller når selskaper skal ha høyest mulig andel innleide istedenfor faste ansatte – så har vi skrudd sammen arbeidslivet vårt på en måte som har noen negative konsekvenser.

Og jeg mener helt klart at ansvaret ligger på de store bestillerne og eierne av arbeidet.

Industrikontraktene våre skal bygges raskere og mer produktivt enn noen gang. Det er flere folk i korte perioder inne og jeg forstår at da er det et behov for å ha innleie.

Men de toppene vi tradisjonelt har hatt innleie på, har blitt enorme fjell som viser seg at man faktisk kunne hatt en høyere andel faste ansatte i selskapene.

Vi kunne også brukt litt mer tid på bygge og vedlikeholdskontraktene.

For vi er alle enige om at slike tragiske hendelser aldri skal skje.

Ingen skal dra på jobb i Norge og ikke komme hjem igjen. Da holder det ikke med nye granskinger, nye rapporter og fine ord i pressemeldinger.

Det er på tide å ta de reelle grepene: sikre flere faste ansatte, sørge for at kontrakter ikke undergraver sikkerheten, og gi de som står i arbeidshverdagen reell trygghet.

For dette ansvaret kan ikke skyves nedover i systemet – det ligger hos de største aktørene, hos eierne og bestillerne.