Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

Jeg henta litt tidligere i barnehagen fredag. Det var jo så fint vær, ikke sant, så jeg tenkte at både jeg og barna hadde godt av å komme oss ut på fotballbanen litt tidligere enn vanlig.

Det er sånn vi kan gjøre i mitt yrke. Det som står igjen til mandagsavisa kan skrives etter at barna har lagt seg.

En kjapp titt på alle de tomme pultene i redaksjonen viste at jeg absolutt ikke var den eneste som ville ha litt mindre jobb og litt mer sol denne fredagen.

Det manglende morgenrushet på T-banen var en tydelig indikasjon på at noen tok seg enda større friheter og like godt tok hele fredagen på hytta.

Jeg hater uttrykket, men jeg vet at det var det jeg gjorde. Jeg tok en oval weekend. En miniversjon, men like fullt.

Vi er mange som gjør det. Sniker oss til en ekstra dag på hytta her, og en lite time der. Det er mange av oss – men vi er ikke alle.

Bussjåføren som kjørte meg hjemover, for eksempel, må være på jobb. De ansatte på butikken der jeg plukket med meg en ispinne til barna også.

Det var rundt to timer igjen av dagen i barnehagen da jeg henta poden. Jeg så at mange barn allerede var henta, og jeg møtte flere foreldre i samme ærend som meg litt før klokka tre i junisola.

De foreldrene som minner mest om meg selv, selvsagt. De som jobber på universitetet, eller er konsulenter, papirflyttere på kontor, eller et eller annet i media eller kommunikasjon eller politikk.

Vi som tjener fra ganske ok til veldig bra, til tross for at vi kan gå fra jobb noen timer eller dager tidligere – uten at noen egentlig savner oss.

Poden og jeg sa adjø og god helg og dro vår kos. Tilbake satt de ansatte i barnehagen med litt færre barn, og med to timer igjen av arbeidsdagen.

Jeg er ikke sikker, men jeg syntes jeg så noe litt skjelmsk i smilet deres da de vinket adjø. Jeg hadde i alle fall fortjent det. Jeg og måten vi organiserer samfunnet vårt på.

Jeg bare gikk fra jobb, jeg. Mens de ansatte i barnehagen aldri kan gå en liten time eller to før, på samme vis som de aldri kan avtale helgeplaner eller vininnkjøp i arbeidstiden.

Det er ingen krise for noen om jeg blir syk. Ingen har et desperat behov for at jeg skriver i avisa. Det er krise for mange om damene i barnehagen ikke møter på jobb.

Derfor kan jeg gå før dem, og alle de andre som holder hjulene i gang. Alle de som måtte jobbe under koronaen, med fare for eget liv, mens jeg satt hjemme og skrev hyllende tekster om dem.

Og tjener langt bedre enn dem.

Jeg er journalist og dermed programforpliktet til å mene at jeg har verdens viktigste jobb. Jeg mener faktisk at det jeg gjør er viktig. Demokrati og folkestyre og en opplyst offentlighet, du vet.

Men ingen trenger meg, om vi stripper bort alle fine ord og de virkelig lange linjene. Ikke som vi trenger Hege og Carla og Laura og Maritxu.

I tillegg er jeg så heldig at det for meg er like fint å jobbe som å danse. Jeg har det så gøy på jobb at jeg i lystig lag gjerne påstår at jeg tilhører det arbeidsfrie arbeidslivet.

Likevel skjer det at jeg tar enda litt mer fri. At jeg vil danse i andre, mer solfylte omgivelser.

Jo da, jeg jobber fredag kveld og søndag morgen like ofte som jeg stikker litt før. Men ærlig talt: Dette du leser nå er jobben min. Dette tekststykket.

Det er lov å bli provosert.

Dette skriver jeg i sola mens barna spiller ball. Det er søndag formiddag. Jeg kunne ha skrevet fra hytta – eller fra Hellas. Det er det mange som ikke kan.

Veldig ofte, om enn ikke alltid, er dette er klassespørsmål. Vi som realiserer oss selv gjennom jobben vår er ofte de samme som kan ta en oval weekend.

Og som kan dra til tannlegen midt på dagen uten å varsle her og der, fordi vi alltids kan jobbe på kvelden. Og som tjener ganske godt.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, går jeg her og drømmer og sekstimersdagen.

Det gjør jeg ikke så mye for min egen del, for jeg har sekstimersdag når det passer seg, og så kan jeg jobbe flere timer når det regner ute eller sola har gått ned.

Det handler om det skjelmske smilet jeg fikk eller ikke fikk da jeg hentet i barnehagen fredag. Det skjelmske smilet som jeg fortjente.

Det kommer aldri til å bli like fritt å jobbe i en barnehage som på et universitet. Lønnsforskjellene kommer til å være der.

Det minste vi kan gjøre er å gi disse livsnødvendige arbeiderne litt mer fritid. En sekstimers arbeidsdag – med samme lønn som i dag.

Så kan vi andre fortsette som nå. Med de ovale weekendene våre.