Erlend Tro Klette

etk@lomedia.no

– På papiret er det i orden, men det er absolutt ikke sånn i virkeligheten, forteller malerlærling Ragnhild Nyeggen.

Norske byggebedrifter skal sørge for at både arbeidstøy og verneutstyr passer, uansett vær, årstid og kjønn. Det står i Fellesoverenskomsten for byggfag.

At det også gjelder verneutstyr, kom på plass i fjor – etter et forslag fra nettverket Kvinner i byggebransjen (KIB).

Det er lærlingen Ragnhild Nyeggen og betongarbeiderne Elisabeth Holm Simensen og Nina Pedersen i KIB fornøyde med.

Problemet er bare at, selv om det nå står skrevet ned, er det ikke blitt vanlig praksis ute i bedriftene.

Handler om sikkerhet

Tøy og utstyr som passer vil selvfølgelig hjelpe på komfort og bevegelighet, men poenget deres er at dette handler om sikkerhet:

– Store bukser og jakker kan hekte seg fast. Med for store hansker kan man miste grepet og få klemskader og kutt.

– Når vi går 20.000 skritt hver dag i vernesko som ikke passer, kommer det til å bli skader på føttene. Og i for store verneklær blir man nedkjølt om vinteren og overopphetet om sommeren, ramser Elisabeth Holm Simensen opp.

Nyeggen trekker fram en sommervikar på et smelteverk som måtte brette opp ermene på for langt tøy og fikk flytende aluminium i bretten. Dette forårsaket store brannskader.

– Jeg får ofte høre at damer bare vil se bra ut. Jeg vil bare ikke være mer utsatt for ulykker og skader enn menn, fordi jeg ikke har tøy og utstyr som passer, sier Simensen.

Kan være livsfarlig

– Vi jobber mye i høyden. Derfor må vi ha fallsele, så jeg ikke dør om jeg faller fra 12. etasje. På min første arbeidsplass hadde vi to seler, begge i large, som passet til noen mellom 1.80 og 2 meter. Den var alt for løs på meg, så den kunne jeg ikke bruke, forteller Nina Pedersen.

– Såkalt unisexmodell er som oftest herremodell, og passer derfor hovedsakelig menn og ikke damer.

Og ikke alle menn passer inn i gullstandarden «slank mann på 1.85» heller, sier Nyeggen.

Simensen ble forbanna da hun opplevde et lignende problem med seler på kurs i fallsikring.

Kursholderen pekte på henne: Hvis du med kvinnehofter blir hengende i denne, kan det være livsfarlig, fordi den kutter blodtilførselen til beina.

Det var på bakgrunn av dette at forslaget om kjønnsnøytralt verneutstyr ble sendt inn og tatt inn i overenskomsten i fjor.

– Det skal ikke være mer farlig for meg å falle enn for en mann i samme jobb, sier Simensen.

Bukser og kneputer sklir opp

Erlend Tro Klette

Eneste alternativ

Nina Pedersen og Elisabeth Holm Simensen er relativt lave, og trenger klær i små størrelser som likevel har plass til hofter og pupper.

Ragnhild Nyeggen er høyere og har motsatt problem.

Hun setter seg ned på kne og demonstrerer hvordan arbeidsbuksene hun fikk da hun startet sklir oppover leggen.

– Jeg sitter masse på kne på jobb på harde underlag, mens kneputene sklir opp på låret. Dette skal jeg visstnok jobbe med til jeg er 70, sier Nyeggen oppgitt.

De tre viser også fram hansker hvor fingrene er minst et ledd for lange. Bukser som nesten har plass til en person til. Hjelmer som ikke sitter riktig.

Pedersen sier hun må klippe alle regnbukser hun har, mens Simensen tar med arbeidsklærne til sin mormor for å få dem til å passe.

– Vi betongarbeidere jobber bare ute, og i fjor var det nede i 26 minusgrader. Jeg ble så glad da jeg så vi skulle få inn vinterdress, men selv på den korte versjonen, nådde skrittet meg til knærne, sier Pedersen.

– Så da må jeg ta et belte, dra den opp og pakke alt inn, så jeg i hvert fall kan bevege meg. Nei, det er ikke komfortabelt, men det er i det minste varmt. Når det er veldig kaldt, er det eneste alternativ.

Vanskelig å si fra

Til tross for eksemplene, er situasjonen i bransjen blitt litt bedre, forteller de tre. Nå finnes det kvinnemodeller, der det nesten ikke fantes noen for få år siden.

Flere arbeidsgivere er åpne for å bestille tøy og utstyr som passer, men ikke alle. Vi er langt fra i mål, understreker damene i kvinnenettverket.

– Det er realistisk å få det til, for produktene finnes. Det går på velvilje. For store bedrifter er det lettere, men det skal ikke være sånn at hvis du er «uheldig» og får lærlingplass i et lite firma, så skal du ikke få klær og utstyr du har krav på, sier Pedersen.

Mye av problemet er at mange ikke vet hva de har krav på, mener damene i kvinnenettverket.

Og siden kvinner i byggebransjen ofte er få, eller alene på sine arbeidsplasser, kan det være ekstra vanskelig å be om det de trenger.

De tre understreker at bedriftene de selv jobber i har vært veldig imøtekommende med å finne klær og utstyr som passer.

Lønner seg

Utstyr og tøy til kvinner kan gjerne også koste mer. Da Pedersen skulle bestille ullundertøy, var prisen for damer høyere enn for menn, men alle ansatte hadde samme klesbudsjett. Da klaget Pedersen til sjefen, og fikk innvilget mer penger.

Det er hun takknemlig for, men løsningen krever altså fortsatt at man sier fra og avhenger av velvilje fra arbeidsgiver.

Nyeggen kaller det en fallitterklæring, om man ikke er villig til å betale såpass små summer for å tilrettelegge for damene.

Hun har derfor en klar oppfordring til bransjen:

– Slutt å se på klær og utstyr til damer som en unødvendig ekstrakostnad.

– Dette er et rekrutteringstiltak, tenker jeg. Tenk hvor mye det betyr for å sikre seg og beholde damer i bransjen. Og vi skriker jo etter flere fagarbeidere, sier Nyeggen.

– Dette lønner seg over lang tid. Det koster ikke mye, men gir innmari mye. Hvis du føler deg ønska og tilrettelagt for, blir du kanskje lenger i jobben også.