Helle Cecilie Palmer, kommentator i Agenda Magasin

«Jo-hooo!» Tiåringen jublet og tok en seiersdans rundt i stua med Prime-flaska hevet over hodet. Endelig var det hennes tur. Pappaen hennes hadde vært i butikken, og nå var hun den lykkelige eier av årets mest overhypede produkt.

Hun sparte på drikken, og fikk innholdet til å vare i flere uker.

Og jeg sto igjen med ett eneste spørsmål: Hvorfor?

Svaret er egentlig enkelt, og kommer fra tiåringen selv: Fordi det er det som trender.

Barn vet utmerket godt hva det er som trender – enten det er i sosiale medier eller i skolegården. Det du bare må ha, fordi alle andre har det.

Det at noen setter trender som alle bare må kaste seg på, er jo ikke noe nytt i seg selv. Da jeg gikk på ungdomsskolen, midt på 90-tallet, var det helt uakseptabelt å eie andre bukser enn Levi’s 501. Det måtte være Levi’s og det måtte være 501. Ellers kunne du nesten like gjerne være død.

Forskjellen nå er den aggressive markedsføringen ganske små barn blir utsatt for. Nesten halvparten av innholdet barn ser i sosiale medier, er reklame. Og mye av reklamen er annerledes enn før. Ofte er det vanskelig å skille mellom influenserne barna følger med på, og produktene de reklamerer for.

Mennene bak Prime, Logan Paul og KSI, er et, vel, prima eksempel på dette. Tidligere i sommer fikk de norsk ungdom til å besvime da de var på besøk i Oslo – under det som egentlig var et eneste langt reklameinnslag for drikken de selger.

«De[n] typen markedsføring, som kommer fra sosiale medier, er så gjennomgripende og spiser seg inn i store deler av samfunnet vårt. Jeg blir både fascinert og skremt av det», uttalte medieforsker Vilde Schanke Sundet i forbindelse med Prime-influensernes Oslo-besøk. Det er lett å være enig.

Å ta standpunkt i diskusjonen om barn, mobil- og skjermbruk og sosiale medier, er frustrerende komplisert.

På den ene siden gir skjermen nye, fantastiske muligheter til fellesskap og læring. På den andre siden primes barna til å bli forbrukere, slaver av ting, utsatt for markedsføring de ofte ikke en gang gjenkjenner som reklame.

Sleng oppi miksen det faktum at norske markedsføringsregler vanskelig kan regulere de utenlandske influenserne, og at barn dermed mottar skjult reklame og reklame for alkohol, pengespill, plastisk kirurgi og produkter som skal gi større muskler eller vektnedgang. I tillegg kommer alt som ikke er reklame, for eksempel innhold med animert vold (for gutter) og skjønnhet og helse (for jenter).

Kun to prosent av innleggene som Retriever undersøkte på oppdrag fra Medietilsynet inneholdt samfunnsaktuelle temaer. En god porsjon vold og kroppspress, altså, med en mikroskopisk dæsj samfunnsrelevans. Det er det vi lar influenserne servere barna våre.

Det er det som trender.

Og vi foreldre er med på trendene, ukritiske eller smått kritiske, men uten at vi nødvendigvis føler at vi har noe valg. For vi vil jo ikke at barna våre skal føle seg utenfor, vil ikke at de skal bli mobbet eller terget for at de ikke har noe som alle andre har. Det er vanskelig å ikke hive seg på karusellen, kjøpe den tingen eller gi tilgang til den appen.

I sommer befant jeg meg tilfeldigvis utenfor et annet populært fenomen i min datters og hennes venners verden: sminkebutikken Sephora.

Køen utenfor minnet om koronatiden. De som sto og ventet på å få slippe inn, var stort sett jenter i tweens- og tenåringsalder, mødre – og en og annen pappa til førstnevnte. Inne i butikken krydde det av unge jenter som trålet hyllene. De så på, prøvde og kjøpte kostbar sminke og hudpleieprodukter ingen av dem har bruk for.

Tiåringen fikk en overpriset ansiktsmaske, og noen dager senere utbrøt en venninne av henne som var på besøk: «Har du SEPHORA-POSE!?»

Jeg ender opp med å forbanne kapitalismen og all verdens influensere, og jeg forbanner min egen maktesløshet.

Jeg prøver å holde igjen, men jeg vet at det bare er et spørsmål om tid før vi kommer dit at vi må veie våre prinsipper om å holde oss til appenes aldersgrenser opp mot utenforskapet datteren vår vil føle hvis vi nekter henne tilgang til dem.

Allerede er det flust av barn på klassetrinnet som har egne Snapchat- og TikTok-kontoer, selv om det er flere år til de egentlig er gamle nok til å bruke dem. 10-11-åringer har tusenvis av følgere på videodelingsappen Zoomerang.

Barn og unge er ivrige brukere av sosiale medier – og de starter tidlig. Halvparten av 9-11-åringene bruker et eller flere sosiale medier. Fire av ti er på TikTok, en fjerdedel på Snapchat. Det er riktig nok en nedgang siden 2020, men den totale andelen som bruker sosiale medier, er den samme.

En tredel av barn og unge mellom 9 og 18 år sier de skulle ønske de greide å logge av sosiale medier oftere.

Kanskje vi foreldre skal hjelpe dem med det? Ikke bare å logge av, men å vente med å la dem logge på.

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin