Hanne Kro Sørborg, sosionom og rådgiver i Kristiansand kommune

Noen få ganger har jeg sett at noen ganske få har klart å overkomme utfordringene, og da kan man faktisk bli konge eller statsminister eller noe sånn.

Men hva om jeg vil være helt vanlig? Eller ganske god på noe og elendig på andre ting? Finnes det noen som sier noe om det?

Jeg er avhengig av at flere tar meg på alvor selv når de ikke kan se eller forstå hvorfor ting er vanskelig for meg. Jeg trenger å få lov å være annerledes uten å måtte argumentere for at det er sant. Jeg trenger å møte andre som forstår meg, kjenner seg igjen i meg og som er stolte av seg selv. Jeg trenger at noen lytter når jeg forteller, noen som anerkjenner og forstår at mine opplevelser er virkelige. Og da trenger jeg å ha noen å gå til for å få trøst uten å måtte forklare eller forsvare at dette faktisk er sant.

Jeg har lyst til å fortelle dere at det ikke bare er i skolen eller i helsevesenet jeg møter mangel på forståelse og nysgjerrighet på hvordan disse egenskapene, ferdighetene eller manglene oppleves for meg.

Hvordan det kan gi meg både styrker og gleder, men samtidig utfordringer og sorger. Dette opplever jeg også hos mennesker jeg ligner på, og hos de som ikke kjenner seg igjen i meg i det hele tatt. Og jeg møter det når det skrives om sånne som meg i bøker, nyheter og statistikk, som alltid setter lys på den faren sånne som meg kan bli for samfunnet.

På skolen handler det om å passe inn og ikke ødelegge for de andre. I helsevesenet handler det om å ikke være så syk at du koster samfunnet penger. Men for meg handler det om å være trygg på at det er ok å være hele meg, selv om mange andre er annerledes.

For meg handler det om å våge og stole nok på meg selv og de som er rundt meg til å tørre å være ærlig. Kunne si hva jeg faktisk kan og ikke kan slik at vi kan finne løsninger sammen. Å slippe å skamme meg for den jeg er.

Og for meg er det utrolig sårt når fine fagfolk og store systemer er mer opptatt av å finne ut hva som er rart og annerledes ved meg enn å snu blikket for å spørre hva det er med oss som system og struktur som gjør at du får det så vanskelig, blir så sint, trøtt, vrang, og full av skam.

Jeg vil at andre skal vite at for meg er det aller verste den ulmende stille angsten som alltid er der når jeg ikke ser noen andre valg enn å gjøre meg selv liten. Så liten at ingen legger merke til det som er annerledes ved meg. For selv om dette er behagelig for andre, er det for meg et bilde på at håpet om å forstå meg selv i møte med andre forsvant for lenge siden.

Så derfor sender jeg denne meldingen når til dem som lurer på hvorfor jeg ikke har vært åpen om alt med en gang: «Jeg håper det er ok at jeg skriver noen ord om opplevelsen av å ha dysleksi og ADHD i møte med en verden som ikke forstår, men hele tiden vil være med på å forklare og definere.

Det å være en av de smarteste og en av de dummeste i rommet til en vær tid gjør det vanskelig å forstå seg selv og det gjør det vanskelig for andre å forstå hvem man har foran seg. Når et barn er tydelig «evnesterk», men ikke klarer å rydde, fokusere, få med seg det som blir sagt og skrevet, eller leverer det som er forventet, da blir man fort misforstått. Da er det ofte man blir omtalt som dum, lat, vrang, sta og trassig. Og siden alle andre får til dette som skal være så veldig enkelt, da har de vel rett.

Så kommer du dit at du våger eller må innrømme at du ikke klarer å løse dette alene. Da må du spørre en ekspert om hva som er galt med deg. Du blir veid og målt, vurdert og testet. Du er nødt til å fortelle fra en barndom som aldri har gitt mening. Foreldre og lærere som aldri har forstått, skal fortsatt få være med og definere noe de ikke aner noe om, og som du for lenge siden har gitt opp å formidle til dem. Å bli vurdert av en ekspert er selve testen på om du fortjener tilrettelegging.

Får du da papirer fra eksperten på at du faktisk har ADHD og dysleksi, må du fortsette og forklare til folk at det faktisk finnes. At du har behov for tilrettelegging. At du er verdt å lytte til når du forteller om hva som er viktig for deg.

At det finnes papirer. Det er lurt å ha papirer, men det virker ikke om andre ikke gidder å lese, eller tror at dette faktisk er et problem. For det har ikke de sett noe av hos deg. Lat ja, dum ja, men de har ikke sett noe annet enn at de mener det må gå an å skjerpe seg. Alle har det jo sånn av og til. Alle andre skjerper seg.

Så kanskje en dag, når du har lært av å møte andre som ligner på deg selv, ser du hvor mye kult, fint og spennende som også henger sammen med de egenskapene som psykiatrien og spesialpedagogikken ga ord til. Da forstår du kanskje at om verden hadde spurt oss om hva dette var, hadde du fått helt andre svar en det skolen og helsevesenet lette etter.

Du hadde forstått hvorfor vi trenger å dele erfaringer, lære og utvide fortellingene fra vårt eget ståsted. I denne sammenheng er det kanskje ikke så rart at en ikke orker å høre noen si «Det er ikke sunt å gjøre diagnosen til hele sin personlighet. Og har du hørt om traumer? Kanskje dette bare er traumer?»

For jeg er trøtt av å prøve og forklare at det er helt unødvendige traumer. Jeg har bare fått disse traumene fordi dere var mer opptatt av å sykeliggjøre meg enn å se på hva det var med systemet som ikke rommet mine talenter.

Fordi jeg ikke ble forstått, ikke bli lyttet til, men definert. Det stedet som skulle være trygt, der jeg skulle fått hjelp, er farlig for sånne som meg.