Kommentar
Jeg kommer til å savne Ola Borten Moe
Ola Borten Moe (Sp) er på vei ut av norsk rikspolitikk.
Terje Pedersen, ANB
Sp-politikeren som både er elsket og hatet, gir seg dessverre i rikspolitikken.
kjell.werner@anb.no
Ola Borten Moe (48) kom inn på Stortinget som et friskt pust i 2005.
Han var olje- og energiminister i Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering fra 2011 til 2013 og hadde ansvaret for høyere utdanning i Jonas Gahr Støres regjering fra 2021 til 2023.
Men nå gir han seg i rikspolitikken og takker nei til ny stortingsperiode for Sør-Trøndelag Senterparti.
MDG-nestleder Ingrid Liland fryder seg over at Ola Borten Moe snart er ute av Stortinget.
«Han er kroneksempelet på den type politiker som vi trenger mindre av i Norge», sier Liland og legger til at folk nå bør være sjeleglade.
Liland er opprørt over at Borten Moe ønsker et forlik som holder de såkalte miljøpartiene borte fra oljefatet.
I et intervju med Dagens Næringsliv tok nemlig Ola Borten Moe til orde for et slikt forlik.
«Det er et klart flertall i befolkningen og på Stortinget for å fortsette med olje og gass så lenge verden trenger det. Da kan de fire partiene som tar verdiskapning på alvor bare bli enige om en langsiktig avtale om at slik blir det», sier han.
Ola Borten Moe peker her på Høyre, Frp, Ap og Sp. «Da slipper vi å la miljøpartiene ødelegge for de voksne i rommet», legger han til.
Sp-politikeren vil ha et forlik på Stortinget, á la pensjonsreformen, for å unngå at henholdsvis SV og Venstre legger brems på olje- og gassvirksomheten i ulike regjeringskonstellasjoner.
Forslaget om et slikt forlik er svært interessant. De fire aktuelle partiene bør ta denne problemstillingen på alvor.
Ola Borten reiser samtidig et prinsipielt spørsmål rundt hvordan vårt demokrati fungerer.
Skal små partier kunne forhindre en politikk som det strengt tatt er flertall for i vårt parlamentariske system?
La meg trekke fram fire eksempler på hvor dette har skjedd:
De såkalte miljøpartiene klarte, under skiftende regjeringer, å forhindre at det ble åpnet for oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja – selv om det i utgangspunktet var politisk flertall for å sette i gang med en konsekvensutredning med sikte på åpning.
SV fikk også Jonas Gahr Støres regjering med på å utsette den neste ordinære konsesjonsrunden for tildeling av olje- og gasslisenser til neste stortingsperiode.
Venstre klarte å få Erna Solbergs regjering med på å forby pelsdyroppdrett, selv om et flertall egentlig var mot.
På en tilsvarende måte tvang KrF den samme regjeringen til å innføre bemanningsnorm i skolen, altså en regel for hvor mange lærere det skal være pr. elev.
Vi må helt tilbake til 1957 for å finne et valg hvor ett parti, i dette tilfellet Ap, hadde flertall alene på Stortinget.
Siden den gang har partier måttet samarbeide med andre, og de små partiene har, på hver sin kant, ofte hatt nakketak på de store – så sant de store ikke rottet seg sammen på tvers av tradisjonelle blokker.
I alle disse fire sakene har ulike regjeringer altså måttet bøye seg for små partier. Særinteressene har dessverre vunnet fram, mot flertallet i folkestyret.
Det vil fort skape politikerforakt dersom små partier ødelegger for politikk som det faktisk er flertall for. Derfor har Ola Borten Moe gode poenger.
Dette bringer meg tilbake til politikeren Ola Borten Moe.
Han måtte gå av som statsråd i fjor da det ble avslørt at han hadde brutt reglene for habilitet i forbindelse med oppkjøp av aksjer i Kongsberg-gruppen.
MDG-nestleder Ingrid Liland beskylder ham nå for å bruke sine siste politiske åndedrag til å tjene sin egen lommebok, nærmere bestemt eierskapet i oljeselskapet Okea.
Denne kritikken bør prelle av som vann på gåsa. Alternativet er at Borten Moe ikke skal kunne kjempe for at bøndene skal få bedre kår, med begrunnelse i at han som bonde da kommer bedre ut.
Vi trenger flere, ikke færre, politikere som vet hvordan det er å ha arbeidsskoene på og som gjerne også bidrar til privat verdiskapning på andre måter.
Ola Borten Moe er en politiker som er befriende klar i sak der mange andre kommer med vage svar.
Dermed blir han både elsket og hatet – enten han utfordrer krefter internt i eller samfunnsaktører som blir satt på plass. Her er noen eksempler:
Han fikk sin partileder på nakken i mars 2009 for sin kronikk i VG med tittelen «Nei til SV-staten».
Dette utspillet tok fokuset bort fra åpningstalen til partileder Liv Signe Navarsete på Sp-landsmøtet. Og forholdet mellom de to ble enda surere.
Som olje- og energiminister forsvarte Borten Moe monstermastene i Hardanger. Og han garanterte at det vil bli flere slike kabelstrekk.
«Vi trenger flere linjer til å transportere energien fra der den blir produsert til der den blir brukt», sa Sp-ministeren høsten 2011.
Det blir feil å snakke om monstermaster. Det dreier seg om miljømaster, mener nå jeg.
Som statsråd for forskning og høyere utdannings viste Borten Moe handlekraft. Han halverte prosjektet for ny campus ved NTNU i Trondheim. Et kutt på seks milliarder kroner førte naturlig nok til store protester.
I nyttårsintervjuet i Dagens Næringsliv tar Ola Borten Moe til orde for mindre byråkrati og lavere oljepengebruk.
Han mener Fremskrittspartiet nå fanger tidsånden som Senterpartiet vokste seg stor på for fire år siden.
Her har han noen poenger, men drar det etter min mening for langt.
Og er derfor på flere områder lysår unna forslaget til nytt Sp-program, som i disse dager er til debatt i partiet.
Det er tydelig at han nå føler seg friere til å si det han egentlig mener enn da han var nestleder i Sp, en rolle han hadde fra 2011 til 2023.
I årene framover må politikerne prioritere tøffere. Det bærer galt av sted å si «ja takk, begge deler». Vi trenger politikere som tør å si nei, selv når det er upopulært blant mange. Som tør å si ja, når også det er upopulært.
Slik politikk bør gi uttelling ved valg, selv om det ser mørkt ut der og da.
Som journalist og kommentator har jeg fulgt Ola Borten Moe med nysgjerrig interesse i hans politiske karriere.
Takk for følget og godt levert. Takk for at du kaller en spade for en spade, og ikke et landbruksredskap. Uenigheter er glemt.
Vi trenger flere politikere som har mot til å si det de egentlig mener. Som utfordrer oppleste sannheter. Jeg ønsker meg nye politikere av Olas støpning.