Helle Cecilie Palmer, journalist og kommentator i Agenda Magasin

Denne uka finner to tilsynelatende uavhengige hendelser sted:

Verdens befolkning runder 8 milliarder mennesker. Og vi markerer dagen hvor kvinner «jobber gratis» resten av året.

Da jeg ble født, for sånn cirka førti år siden, var vi 4,5 milliarder mennesker i verden. Siden den gang har befolkningstallet økt med nesten 80 prosent. Det er bare et drøyt tiår siden vi rundet sju milliarder, nå er vi altså allerede åtte. Og befolkningen vil fortsette å vokse i mange tiår til.

Forrige uke åpnet FNs generalsekretær António Guterres klimatoppmøtet i Egypt ved å advare om at vi er «på vei mot et klimahelvete» («highway to climate hell»). Sånn i fall noen skulle lure på om det begynner å bli alvor.

Klimaendringene rammer de fattigste landene hardest, Asia og Afrika er spesielt utsatte områder. Det er også her befolkningen øker mest. Men det er ikke disse områdene som forurenser mest per person.

Den tvilsomme æren er det vi i vesten som har. Vestlige kvinner føder også langt færre barn, for få til å opprettholde folketallet. Det var derfor tidligere statsminister Erna Solberg for noen år siden i sin nyttårstale oppfordret oss norske kvinner til å føde flere barn.

Både befolkningsvekst og konsekvenser av klimaendringene er altså temmelig skjevfordelt. Løsningen på begge deler kan være så enkelt som å inkludere halvparten av verdens befolkning – kvinnene.

Den viktigste nøkkelen til å dempe befolkningsveksten i fattige land, er å gi jenter og kvinner utdanning. Da føder de nemlig færre barn. Samtidig er det utvilsomt en fordel for et samfunn at flest mulig av innbyggerne bidrar til økonomien, til teknologisk utvikling, til økt levestandard.

Et samfunn der jenter får gå på skole, og kvinner tar høyere utdanning og deltar i arbeidslivet, er også et mer likestilt samfunn.

Ingen samfunn i verden har ennå oppnådd full likestilling – selv ikke Norge. For fortsatt er det slik at kvinner tjener mindre enn menn.

Grunnen er blant annet at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked, hvor vi har relativt få kvinnelige toppledere, og hvor kvinnedominerte yrker har dårligere lønn og høyere bruk av deltid enn yrker hvor det jobber flest menn.

Det store flertallet som jobber i omsorgsyrker, er kvinner. I disse yrkene produseres det ikke verdier. Å sette en pris på omsorgsarbeid er ikke noe vi driver med. Likevel er alle disse jobbene utvilsomt verdifulle. Samfunnet hadde kollapset uten dem.

Men når det kun er det som kan telles, som teller, blir kvinneyrker nedvurdert.

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og lønnsgapet har også sammenheng med ubetalt arbeid og omsorg, mener forfatter og feminist Caroline Criado-Perez.

Fordi kvinner fortsatt gjør mer av det ubetalte hus- og omsorgsarbeidet, legger det noen begrensninger på deres mulighet for deltakelse i arbeidslivet, ifølge Perez. «Du kan ikke snakke om lønnsgapet uten å snakke om ‘ubetalt omsorg-gapet’», sier hun.

Perez har et poeng. Mens 22 prosent av norske kvinner oppgir omsorg for barn/hensyn til familielogistikk som årsak til deltidsarbeid, oppgir bare 3,3 prosent av menn at det er grunnen til at de jobber deltid.

Det er altså god grunn til å markere likelønnsdagen hvert år. Denne dagen slutter kvinner å tjene penger, sammenlignet med menn.

Dette er selvsagt satt på spissen, men dagen er likevel et effektivt symbol. Den viser nemlig hvor sakte utviklingen mot lik lønn for arbeid av lik verdi går.

Med denne farten har vi ikke oppnådd likelønn før om 50 år, skrev FO s forbundsleder Mimmi Kvisvik og nestleder Marianne Solberg før helgen.

I løpet av disse 50 årene vil verdens befolkning øke med 2,5 milliarder mennesker til. Selv om vi begynner å utdanne jenter og kvinner, vil det ta tid før befolkningsveksten flater ut.

I mellomtida er vi altså godt på vei mot klimahelvete. Kanskje hadde det ikke trengt å være slik?

David Wengrow og David Graeber har nylig gitt ut boka Begynnelsen til alt. Boka utfordrer måten vi vanligvis tenker på menneskenes historie på.

I 2018 skrev Wengrow et essay om «hvordan menn stjal sivilisasjonen». Han beskriver hvordan begrepet sivilisasjon, slik vi forstår det i dag, er ekskluderende, fordi det ikke tar opp i seg hverdagslivene til de menneskene som har bygget menneskeheten.

I stedet er vi opptatt av stor kunst og praktfulle bygninger. Dette bunner blant annet i en tendens til å utelate kvinner fra måten vi definerer begreper på.

Wengrow forklarer at heller enn å måles etter tekniske eller estetiske bragder, eller kulturelle utviklingsstadier, kan sivilisasjon forstås ganske annerledes:

«Gjensidig hjelp, sosialt samarbeid, sivil aktivisme, gjestfrihet, eller simpelthen å bry seg om andre: Dette er den typen ting som faktisk former sivilisasjoner», skriver han. Og det er her kvinnene kommer inn: «Et øyeblikks refleksjon viser at kvinner, deres arbeid, deres anliggender og oppfinnelser er å finne i kjernen av denne mer nøyaktige forståelse av sivilisasjon», mener Wengrow.

Kan likelønn redde verden? Det er i hvert fall slik at alle samfunn trenger både menn og kvinner, som bidrar likt, og blir like mye verdsatt.

Når det som regnes som kvinnelig, også regnes som mindre verdt, eller ikke regnes med i det hele tatt, påvirker det hele forståelsen av hvem vi er som mennesker.

Teksten ble først publisert hos Agenda Magasin