JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

«Kjære LO, har vi blitt så rike at solidariteten blir glemt?»

Hvilke signaler sender LO til Stortinget når budsjettet nå skal vedtas? spør Jan Egeland. (Arkivfoto)

Hvilke signaler sender LO til Stortinget når budsjettet nå skal vedtas? spør Jan Egeland. (Arkivfoto)

Ole Palmstrøm

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Det var Den norske arbeiderbevegelsen, med LO og resten av fagbevegelsen i sentrum, som kjempet fram den norske internasjonale bistanden.

Da Norge begynte sine første prosjekter i India på begynnelsen av 1950-tallet var Finnmark fortsatt ikke gjenoppbygd, viktige goder og varer var rasjonert og kjøpekraften til en gjennomsnittsarbeider var en femdel av det den er i dag.

Likevel var det viktig for norsk fagbevegelse å kjempe for økt solidaritet med kamerater som hadde det enda verre i fjerntliggende land.

Internasjonal solidaritet er nemlig selve grunnstammen i fagbevegelsens ideologiske grunnlag. De første innsamlinger til streikende arbeidere langt fra Norge ble foretatt mens arbeiderklassen her fortsatt var lutfattig her hjemme.

I dag har norske arbeidstakere en kjøpekraft, et arbeidsmiljø og et utall velferdsgoder som er større og bedre enn noen fagorganiserte har hatt noen gang før i den internasjonale fagbevegelsens historie.

Og da skulle man anta at en arbeiderbevegelse som hadde realisert så mange av forfedrenes krav og drømmer i større grad ville konsentrere sin kraft om og for medmennesker som har ingenting. Det ser vi få tegn til.

En Arbeiderparti-ledet regjering har lagt fram det gjerrigste internasjonal solidaritetsbudsjettet siden 1970 tallet.

I 2023 skal vi beholde 99,25 prosent av vår svulmende bruttonasjonalinntekt for oss selv og legge rekordstore milliardinntekter til vårt enorme Pensjonsfond.

Verdens fattige, katastroferammede, flyktninger og forfulgte fagbevegelse må nøye seg med 0,75 prosent. Krigen i Ukraina gjør oss rike, mens den betyr matmangel og økonomisk ruin i fattige land.

Hvor er LO? 

Vi er tydeligvis blitt så rike og så selvsentrerte at vi føler vi ikke kan eller vil bry oss så mye om den internasjonale solidariteten som vi gjorde i tidligere og magrere tider.

For hvor i all verden er LOs markering av solidaritet med kamerater i andre land og understrekning av at den som har blitt svimlende rik ikke skal dele mindre, men snarere omfordele mer av sin rikdom til de som undertrykkes og utbyttes? 

Hvilke signaler sender LO til Stortinget når budsjettet nå skal vedtas?

Da jeg for mange år siden var journalist i Arbeidernes Pressekontor og dernest statssekretær i UD var det lett å finne markerte LO ledere og fagforbundsleder som sloss for internasjonal solidaritet.

Norsk Kjemisk Forbund med den legendariske Arthur Svensson i spissen sloss for større norsk solidaritet gjennom økt bistand og politiske støtteerklæringer. Vi skrev artikkelserier om hvordan fagforeningsledere og ble forfulgt. Frigjøringskampen mot kolonivelde og apartheid var like sentralt som å forbedre de gradvis bedre kårene her hjemme.

Målet om å bruke en prosent av vår BNI til verdens fattige ble nådd på for mer enn 30 år siden.

Gro Harlem Brundtland sa det slik: «Et rikt land som ikke kan gi en krone av hver hundrelapp til verdens fattige er i realiteten et fattig land».  

100 millioner på flukt

Nå er det sjeldnere å se at LOs eller de enkelte forbundslederne reiser seg opp og målbærer de internasjonale solidaritetsidealene.

Kanskje kunne dagens kamp for et bistandsbudsjett som faktisk representerer en prosent av vår enorme nasjonalinntekt representere en gjenreising av denne stolte tradisjonen. 

Vi har aldri tidligere hatt over 100 millioner mennesker på flukt fra krig, vold og undertrykkelse før. 850 millioner vil gå sultne til sengs i kveld.

Klimaendringene som vår industrialisering var med på å skape raserer sårbare samfunn i sør med økende intensitet. 

Den internasjonale fagbevegelsen legger merke til at det landet som har størst forutsetninger for å øke sin solidaritetsbistand nå unnlater å gjøre dette.

Norges gjerrighet legges merke til i land med store underskudd i sine nasjonaløkonomier.

Dersom Norge ikke tar seg råd til å bistå verdens fattige med den ene prosenten kan vi andre glemme målene om å klare å gi 1 eller 0,7 prosent i internasjonal bistand.

Så kjære LO, vi har vel ikke fått det så godt og blitt så rike at solidaritetsidealene blir glemt?

Warning
Annonse
Annonse