Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Viktige spørsmål av felles interesse blir avklart, enten det er i et bøttekott eller på formelle møter i Samarbeidskomiteen for Ap og LO. Siden 1927 har arbeiderbevegelsens ledere jevnlig benket seg rundt bordet på et møterom i LO-høyborgen på Youngstorget i Oslo. Annenhver mandag morgen er det møter i denne mektige komiteen.

Nå foreligger historien om Samarbeidskomiteen i bokform. Boken har den treffende tittelen «Noen av oss har snakket sammen». Stein Aabø, tidligere journalist og kommentator i Dagbladet, har gransket komiteens protokoller, brukt sin historiske kunnskap, lest seg opp og snakket med nålevende aktører. Samlet har dette blitt til en bok som gir god innsikt om hvordan makten i arbeiderbevegelsen blir utøvd, men også blir temmet.

Referatene fra Samarbeidskomiteens møter er tydeligvis en mager lesning. Her står det bare hvilke medlemmer som har vært til stede, hvem som eventuelt har vært invitert og hvilke temaer som har vært berørt. Og det gjøres ikke vedtak i komiteen. Det er opp til LOs og Arbeiderpartiets organer, hver på sin kant, å fatte nødvendige vedtak. Men det legges klare føringer i de interne diskusjonene i komiteen. Bordet vil dermed ofte fange slik at det likevel blir løsninger som begge parter kan stille seg bak.

Det er ikke alle her til lands som liker det tette forholdet mellom LO og Ap. Høyres Henrik Asheim frykter at LO, med en Ap-ledet regjering, vil få for stor makt. På YS-konferansen nylig gikk Erna Solberg langt i å antyde at YS hadde blitt lurt av LO til å delta i generalstreiken mot Solberg-regjeringens liberalisering av arbeidsmiljøloven i 2015. Faktum er imidlertid at det var YS-forbundet Parat, med Vegard Einan i spissen, som tok initiativ til denne politiske markeringen. Einan er for øvrig Høyre-mann og var statssekretær i Solberg-regjeringen. Ernas uredelige forsøk på å splitte fagbevegelsen er avslørt.

For dagens generasjon er det nok ekstra interessant å få et innblikk av det som har skjedd i Ap/LO-sfæren de siste 20 årene. Mange av reformene under Jens Stoltenbergs første regjering møtte stor motstand innad i deler av fagbevegelsen. Nå er det krefter som vil ha omkamp om sykehusreformen. Ap/Sp-regjeringen vil ventelig ende opp med å gjøre justeringer på sykehusmodellen.

Ap-leder Jonas Gahr Støre har omsider innsett at tankene om New Public Management i offentlig sektor var et feiltrinn. Nå lover Ap/Sp-regjeringen mindre markedsstyring. Innføringen av handlingsregelen for bruk av oljepenger og omleggingen av Norges Banks pengepolitikk har derimot vist seg å bli en suksess.

Delprivatiseringen av Statoil ble en vanskelig sak som neppe hadde latt seg gjennomføre uten aktiv drahjelp fra daværende LO-leder Yngve Hågensen. Pensjonsreformen var det mange runder på i Samarbeidskomiteen. Hardest var dragkampene om reformen da Gerd-Liv Valla og Roar Flåthen var LO-ledere. Og i sykelønnsstriden feilberegnet Stoltenberg hvor han hadde Valla.

Jens Stoltenberg er i boken sitert på at Samarbeidskomiteen var nøkkelen til alle viktige reformer som er gjennomført i moderne tid. «I grupper som Samarbeidskomiteen har satt ned, har alle viktige sider blitt belyst. Derfor ble Norge raskere omstilt enn mange andre land», sier Stoltenberg nå til bokens forfatter. Dette bør være en lærepenge når Norge nå skal gjennom en krevende grønn omstilling.

Ved årtusenskiftet oppsto det en debatt om hvor tett forholdet burde være mellom Ap og LO. «Jeg ble identifisert med dem som ville bryte det fagligpolitiske samarbeidet. Men jeg var mer tilhenger av det enn inntrykket som ble skapt», sier Stoltenberg nå i et forsøk på å rette opp sitt ettermæle. Det hører med til historien at Gerd-Liv Valla i sin første tid som LO-leder valgte å ikke være medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre. Men fra 2005 trådte hun inn i dette mektige organet.

Daværende partisekretær i Ap, Martin Kolberg, må tilskrives mye av æren for at forholdet til LO igjen ble styrket. Hans hyllest med å rope ut «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen» på Ap-landsmøtet i 2005 ble et historisk vendepunkt. Samme år åpnet Samarbeidskomiteen for at Ap kunne danne regjering med SV og Senterpartiet.

Ap må belage seg på at partiet ikke lenger kan regjere alene. Koalisjonsregjeringer er nok kommet for å bli. Men erfaringene fra andre land har vist at sosialdemokratiske partier som bryter båndene med fagbevegelsen, gjør det enda dårligere. Det er også grunn til å minne om at det var ledende LO-folk som i sin tid stiftet Arbeiderpartiet for å få et politisk redskap.

Martin Kolberg mener Samarbeidskomiteen har vært en betydelig faktor for å skape tilslutning internt i fagbevegelsen for en politikk som ofte har vært kontroversiell. Kolberg hevder at komiteens betydning ikke kan overvurderes. Det har Martin helt rett i.

Boken til Stein Aabø er nemlig et klart bevis på at det virker positivt når «noen» snakker sammen. De siamesiske tvillingene i arbeiderbevegelsen sørger da for å dra i samme retning. Det er konstruktivt når LO og Ap deler målet for den politiske utviklingen.