Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

Hvor mye får man egentlig for 5,7 millioner kroner, som Hilde Tonne, direktør i det statlige foretaket Statnett, fikk i årslønn i 2022?

Ikke vet jeg. Men én ting er helt sikkert: Det er ikke gitt at sunn fornuft kommer på kjøpet.

Det kan være vanskelig å skjønne hvordan folk flest lever når man tjener så mye penger. Det beviste Hilde Tonne til fulle i et podkastintervju med Nettavisen i forrige uke.

Her forteller hun hvor gjerne hun skulle fjerne strømstøtten, slik at vi nordmenn skal få lære oss at energi faktisk er dyrt.

På grunn av strømstøtten koster strømmen i praksis «bare 77 øre per kilowattime. Den ordningen håper jeg vi faser ut etter hvert her også, så vi får en forståelse av hva energi faktisk koster», sa Tønne.

«Bare 77 øre», altså. I et land som er bygd på strøm fra grønn og evig vannkraft – på et prisnivå som har ligget langt under dette «bare 77 øre» som Tonne snakker om.

Denne «lave» prisen gjør, ifølge direktøren, at vi ikke tar innover oss at vi må spare mer strøm og bygge ut mer kraft. I stedet «er vi lei oss for at det koster litt mer på hytta», sier Tonne. Om det ikke blir tydelig nok av valget av ord og beskrivelser, legger hun til: «Jeg blir litt matt av det».

Vi er flere som føler på en viss matthet, Tonne. Men av helt andre årsaker enn deg.

Man skulle tro at en direktør i Statnett hadde en slags historisk forståelse og en oppdatert samtidsanalyse. I andre land i Europa bruker de elektrisitet i langt mindre grad enn oss. Vi varmer opp husene våre med strøm, og lager mat med den.

I tall: I en typisk EU-husholdning utgjøres rundt 25 prosent av energiforbruket av strøm. Resten er gass, fyringsolje, koks og fjernvarme – som alle er langt billigere energikilder enn strøm.

I Norge består husholdningenes energiforbruk av nært 100 prosent strøm. Ren, grønn strøm. Nå dyr strøm.

Dette er historisk fundert og politisk villet. Tonne vil kanskje huske at oljefyr i husholdninger ble forbudt bare for fire år siden her til lands?

I en slik situasjon er 77 øre en skyhøy pris for vanlige folk, og langt dyrere enn det vi har blitt vant til. På toppen av generell dyrtid er det tungt for mange å betale en slik strømpris. Men vi kan kanskje takke oss selv, vi som ikke har klart å kare oss til en trygg jobb i et statsforetak med nesten 6 millioner i inntekt i fjor?

Det er så mye som er tonedøvt med utspillet til Tonne, som kommer i et langt resonnement om hvor saliggjørende de to siste kablene til utlandet har vært, og hvordan det grønne skiftet vil kreve mer kraft og gi høyere priser.

Det er legitime standpunkter. Det er også ønsket om å straffe befolkningen med høye priser så vi virkelig skal lære, selvsagt – det er bare så fryktelig dumt tenkt og sagt. Og det viser hvorfor vi ikke kommer nærmere en grønn omstilling.

Et grønt skifte krever at folk slutter opp om løsningene og opplever at byrdene fordeles etter evne. Ønsket om å bruke strømprisen til å piske oss til strømsparing fra en kvinne som tjener like mye som snittlønna til ti nordmenn, bidrar bare til det motsatte.

Det har skjedd før, også her til lands, at elitene mener seg berettiget til å belære og overstyre befolkningen som ikke skjønner sitt eget beste. Det var like plumpt og klasseblindt før som det er nå.

Om Hilde Tonne virkelig vil bidra til det grønne skiftet, er det beste hun kan gjøre å legge bånd på seg neste gang hun bobler over av lyst til å belære den gemene hop om hvordan verden henger sammen.

De aller fleste nordmenn lever nemlig ikke i direktørtilværelsens uutholdelige letthet.