Jo Moen Bredeveien

Inne i salen måtte regjeringen forholde seg til 94 strømforslag fra opposisjonen i et hasteinnkalt storting. Utenfor brølte gule vester, betalingsnektere, fagbevegelsen og en alternativ energikommisjon sin frustrasjon mot strømprisene og det de kaller en handlingslammet regjering.

Det er spenning i strømdebatten i kongeriket, for å si det mildt.

Strømpris-eksplosjonen er ingen liten sak. Den er noe av det mest dramatiske som har skjedd i Norge etter andre verdenskrig, slo en av organisatorene fast under markeringen utenfor Stortinget. Slike kriser kan som kjent skape merkelige allianser.

Og det er en brokete forsamling som står sammen i kravet om mer politisk kontroll over krafta og prisene. Kanskje best illustrert ved at Rødt-politiker Mímir Kristjánsson ble avbrutt av applaus i sin tale til demonstrerende næringslivsledere, altså mennesker som vanligvis mener at Kristjánsson er en trussel mot næringslivet og alt det de står for.

Klokka tre, etter en lang dag i strømprisens tegn både inne på Stortinget og utenfor, var det endelig tid for dagens høydepunkt: Demonstrasjonen for kontroll over vannkrafta. Paroler om industriens behov og en rekke fagforeningsfaner dominerte bildet, men det var også lett å se at Facebook-gruppa «Vi som krever billigere strøm» og andre miljøer hadde mobilisert.

Det var gule vester. Det var plakater som kunne fortelle at «Jeg betaler ikke» – en protestaksjon inspirert av britiske «Don’t Pay UK», som hevder at det eneste riktige er å nekte å betale strømregningen. «Du må ikke tåle så inderlig vel den strømregning som ikke rammer deg selv», kunne vi også lære.

Hovedbudskapet var likevel ikke til å ta feil av: Ja til politisk kontroll over krafta. Samfunn over marked.

Nokså nøyaktig det budskapet, altså, flertallet av politikerne inne på Stortinget i timene før hadde avfeid som «enkle løsninger», under den nesten tre timer lange, hasteinnkalte seansen som endte med ganske nøyaktig null vedtak.

Utenfor Stortinget kunne appellantene fra fagbevegelsen, bondeorganisasjoner, Ap-ordførere, Senterpartiet og den parlamentariske venstresiden bringe minnene tilbake til kreftene som sto sammen mot EU for tretti år siden. Men denne gangen er det ingen folkeavstemning som kan vinnes, men avmakt alle vegne. Da kan frustrasjonen fort løpe løpsk. Som denne mandagen i hovedstaden.

Inne i salen hadde politikerne snakket om Vladimir Putins ansvar for energiprisene. Senterpartiets Geir Pollestad tok med seg logikken ut på gata, i et forsøk å formulere at det beste vi kan gjøre for å hjelpe resten av Europa, er å selge olje og gass, men at vannkrafta vår ikke bør være avhengig av kastene i det europeiske energisystemet. Han kom ikke så langt.

Pollestad nevnte ordene «krig i Europa» – og ble møtt av massiv buing og mishagsytringer. Kom ikke her og snakk om krigen!

Med ett var det ikke «samholdsnorge» fra EU-striden som var samlet på Eidsvolls plass. Man skulle nesten tro at de noen titalls representantene fra ytre høyre-partiet Demokratene hadde klart å knesette mottoet «Norge først» i hele forsamlingen.

«Det ble litt guffent her nå», sa en av de tilstedeværende. Det var en ganske presis observasjon. Kanskje av hele den norske høsten 2022. Vi har ledende politikere som bare vil snakke om Putins ansvar, ikke konsekvensene av egne politiske avgjørelser. Og en befolkning der ganske mange nekter å ta innover seg at Putins krig har konsekvenser – også her hjemme.

I sosiale medier har det lenge vært mulig å se at avmakten og raseriet i store deler av befolkningen er i ferd med å gi overspenning. Her ble plutselig de rasende kommentarene levendegjort på plassen foran landets høyeste politiske organ.

Vi er mange som mener at det har vært lite klokt å knytte den norske vannkrafta stadig tettere til et dysfunksjonelt europeisk kraftmarked. Det er veldig langt derfra til å nekte for at Putins krig driver energiprisene i hele Europa til himmels, også våre. Og at det slett ikke er vi i Norge som betaler den høyeste prisen for Putins krig.

Så ja, det ble litt guffent. Det gjør gjerne det når befolkningen i et av verdens rikeste land buer når noen nevner krigen i Ukraina, strømpriskrise eller ei.

Vi snakker mye om kraftbalansen om dagen. Det er nødvendig. Men det spørs om vi ikke burde snakke litt mer om balansen i selve samfunnet også. Før de elektriske støtene blir for kraftige.