Ebba Wergeland, arbeidsmedisiner og LO-medlem

LO har ikke sagt nei til å inkludere uføre, men mener at det vil kreve en egen finansiering. «Reformert AFP» må ikke bli så dyr at ikke regjeringen og NHO vil være med.

Greit nok, men hvorfor må akkurat de uføre ta regninga?

Innlegget til Heimli: «AFP er fortsatt en tidligpensjonsordning»

Dagens AFP erstatter den gamle AFP-tidligpensjonen, og er et flatt, livsvarig tillegg til pensjonen. Den skal gå til mange flere enn den gamle ordningen. Det er ikke rart at det blir dyrt når de som står lengst og trenger det minst, skal belønnes med AFP. Men slik er arbeidslinja: lange yrkesliv skal belønnes – «det skal lønne seg å arbeide». Det betyr at det blir mindre igjen til dem som slutter tidlig, får dårlig pensjon og trenger tillegget mest. Er de blitt uføre, får de ingenting. Hvis det skal spares penger, må det da være bedre å begrense ordningen til dem som går av tidlig og virkelig trenger tillegget? 

«Reformert AFP» er planlagt som en opptjeningsordning omtrent som en tjenestepensjon. Antall år og lønn i AFP-bedrift skal bestemme tillegget. Uføre mister heldigvis ikke det de måtte ha av tjenestepensjon. Hvorfor i all verden skal de da, som de eneste, miste sine opptjente AFP-rettigheter?

Med gammel AFP fikk du samme alderspensjon enten du gikk av med uførepensjon eller med AFP-tidligpensjon mellom 62 og 67 år, eller sto i arbeid til 67 år. Uføre og andre var likestilt i retten til alderspensjon.

Pensjonsreformen og ny AFP bygger på arbeidslinja. Lange yrkesliv skal belønnes. De som går av tidlig, uansett årsak, blir fattige pensjonister. Det øker forskjellene mellom dem som står til høy alder og dem som ikke gjør det. Tanken er at dette skal «stimulere» alle til å jobbe lenger, ut fra en naiv forestilling om at avgangsalderen er valgfri. Reglene for uføretrygden ble endret for at den ikke skulle bli «en rømningsvei ut av arbeidsmarkedet», som det ble sagt. Nå får du dårligst alderspensjon om du går av med uførepensjon, men den blir også dårlig om du tar ut alderspensjonen tidlig (62-67 år). De som står til 67 år og helst mye lenger, er pensjonsreformens vinnere.

Dagens AFP trenger sårt en reform, men det som foreslås som «reformert AFP» bedrer ikke pensjonen til dem som må gi seg tidlig, og stenger uføre helt ute.

Heimli snakker om å ta ting i rekkefølge. Hvis LO mener at noen bør stille bakerst i køen med problemene sine, bør de ikke velge de uføretrygdede. LO har vedtatt at de vil skjerme de uføretrygdete mot levealdersjustering av alderspensjonen, og la uføres opptjening av alderspensjon fortsette til 67 år. LO kan selvfølgelig også vedta at uføre skal ha rett til AFP.

Det er politikk, og ikke noe man finner fasitsvar på i ekspertutredninger. LO må føre en mye mer aktiv pensjonspolitikk med utgangspunkt i de kravene de har vedtatt, sette utjevning av forskjeller i høysetet igjen, og likestille uføre med andre. Behovet for alderspensjon er det samme.

Her er innlegget som startet hele debatten: «Hvorfor svikter LO de uføre?»

Dette innlegget sto først på trykk i Klassekampen