Ebba Wergeland, arbeidsmedisiner og LO-medlem

De som blir uføretrygdet får ingenting, uansett hvor mange år de har vært i AFP-bedrifter før de ble uføretrygdet.

Svært mange må gå av med uføretrygd lenge før de kan få alderspensjon. Det er ikke noe de velger. Det er helse og krefter som ikke strekker til lenger. Uføre trenger faktisk «reformert AFP» bedre enn de fleste andre, fordi de får en katastrofalt mye dårligere alderspensjon etter pensjonsreformen. Mens de tidligere fikk det samme som arbeidskameratene som sto i jobb til pensjonsalder, havner mange uføretrygdete nå nær minstepensjonsnivå.

For de som får den, kan AFP-tilleggspensjonen være til god hjelp. Den kan tilsvare så mye som en fjerdedel av alderspensjonen fra Folketrygden. Men dagens regler for AFP er så firkantet at du kan miste retten til tilleggspensjon hvis du blir syk eller arbeidsløs like før du skal gå av. For å rette på dette skal LO og NHO forhandle fram en «reformert AFP». De har laget et fellesdokument som beskriver rammene for den nye ordningen. Der står det at de eneste som ikke skal få AFP-tilleggspensjon er de som blir uføretrygdet.

Det blir sagt at grunnen til å utelukke uføre fra «reformert AFP» er at det var sånn før. Men den begrunnelsen holder ikke. Før pensjonsreformen hadde fagbevegelsen en AFP-førtidspensjon som gjorde det mulig å gå av fra 62 år, uten å trenge et ufør-stempel fra NAV. De som alt hadde uføretrygd, trengte selvfølgelig ikke førtidspensjonen. Når de ble 67 år fikk de samme alderspensjon som arbeidskameratene, enten disse var gått av med AFP-førtidspensjon eller sto i arbeid tida ut. Derfor var ikke uføre med i den gamle AFP-ordningen.

Dagens AFP-ordning er noe helt annet, en tilleggspensjon til alderspensjonen. Begge ordningene har merkelappen AFP, fordi begge er Avtale-Festede-Pensjoner. Men der stopper likheten. AFP-tilleggspensjon er minst like viktig for uføre som for andre fagorganiserte. Det er ingen saklig grunn til å stenge dem ute. Det er meningsløst å vise til at «det var sånn før».

Den eneste grunnen til at LO svikter de uføre på denne måten, må være at de godtar at «reformert AFP» skal støtte opp om pensjonsreformens såkalte arbeidslinje. Den gamle alderspensjonen gjorde forskjellene mindre mellom uføre og andre. Den nye alderspensjonen gjør forskjellene større. Arbeidslinja har ikke noe hjerte for uføre. Arbeidslinjas brutale oppskrift er å bruke økonomisk tvang. Dårligere uføretrygd og alderspensjon skal «motivere» flere til å stå lenger i arbeid. Arbeidslinja straffer alle som slutter i arbeidslivet tidlig, uansett hva årsaken er. De får mye dårligere alderspensjon. Teorien er at flere da vil «velge» å stå i arbeid lenger og ikke «fristes» til å søke uføretrygd. Derfor har LO dessverre godtatt at uføre ikke skal få tilleggspensjon.

Av alle mellom 55 og 66 år som har vært yrkesaktive, er en av fem uføre. I fysisk krevende yrker gjelder det en av tre. Uføretrygden er altså en tidlig alderspensjon for en stor del av befolkningen. De har ofte en lang NAV-prosess bak seg før de får innvilget uføretrygd. Måneder og år med sykepenger, arbeidsavklaringspenger og dårlig økonomi. Og stadig mistillit: - Er du sikker på at du ikke kan komme deg i arbeid hvis du får litt dårligere stønad?

LO vil bruke «reformert AFP» til å rekruttere nye medlemmer. Da bør de nok ikke snakke for høyt om at den bare gjelder dem som unngår å bli uføretrygdet. På mange arbeidsplasser er uføretrygden den vanligste veien ut av arbeidslivet. Både Arbeidsmandsforbundet, Handel og Kontor, Fellesforbundet og Fagforbundet har mange medlemmer som går av med uføretrygd. Sannsynligheten er 5-10 ganger så stor for reinholdere, pleiemedarbeidere, industriarbeidere og butikkmedarbeidere som for ingeniører og økonomer. Flertallet av dem som blir uføretrygdet er kvinner.

Da alderstrygden ble innført i 1936, var alle klar over at aldersgrensen på 70 år var for høy i mange yrker. Planen var å senke den når landet hadde økonomi til det. I 1973 ble pensjonsalderen 67 år, og på 1980-tallet diskuterte de å senke den til 60 år. Noen yrker fikk særaldersgrenser, men for de fleste var det innføringen av uføretrygd fra 1961 som gjorde at de kunne slippe arbeidsplikten når kreftene ikke strakk til lenger. Normal «alderssvekkelse» ga rett til uføretrygd fra 64 års alder.

Da norsk industri rasjonaliserte og nedbemannet på 60- og 70-tallet, fikk eldre arbeidere store problemer med å finne annet arbeid. I denne situasjonen ble uføretrygden brukt til å begrense de sosiale omkostningene. Den gjorde de store strukturendringene billigere og enklere for norske industrieiere. Staten betalte. Og uføretrygd var tross alt bedre for de fleste eldre enn å måtte flytte eller bli langpendlere. 

En offentlig utredning (NOU 1976:58) beskrev uførepensjon som kamuflert arbeidsløshet. Rasjonalisering i bedriftene førte til det utredningen kalte «utstøting» og «utestenging», det vil si at du ikke fikk beholde jobben selv om du ønsket det, eller at du ikke fikk jobb i det hele tatt.

Revisjonen av arbeidervernlovene i denne perioden ga oss Arbeidsmiljøloven i 1977. Den viser at sammenhengen mellom arbeidsforhold og utstøting var forstått. Loven fikk bestemmelser som styrket vern mot oppsigelse. Den forpliktet arbeidsgiver til å tilrettelegge for yrkeshemmede og sørge for bedriftsintern attføring. Arbeidsforholdene skulle være slik at flest mulig kunne «få og beholde arbeid». Siktemålet var et arbeidsliv som inkluderte de aller fleste.

Bestemmelsene står fortsatt i loven, og den er fortsatt langt mer inkluderende og bedre for de ansatte enn de såkalte IA-avtalene («Inkluderende Arbeidsliv») som vi har levd med siden 2001. Fortsatt har arbeidsgivere en generell plikt til å innrette arbeidsplassen slik at «arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne kan arbeide i virksomheten». Ansatte har rett til tilrettelegging, både i takt med normal aldring, og hvis de utsettes for sykdom og skade. Men bare så langt det er «mulig og rimelig». Og i dagens politiske klima er det lite Arbeidstilsynet våger å kalle «mulig og rimelig». Dagens langtidssykmeldte havner hos NAV og etter hvert i beste fall på uføretrygd, uten at noen etterlyser tilretteleggingsplikt, bedriftsintern attføring eller oppsigelsesvern ved sykdom. Den rollen NAV har fått som ryddehjelp for arbeidsgiver, er resultatet av helomvendingen i norsk sosialpolitikk fra tidlig 1990-tall. De som tjener på å la det navnløse markedet styre, har styrket posisjonene sine her som i resten av Europa.

Folketrygdens formål var å gi folk økonomisk trygghet. Nå ble loven tilpasset arbeidslinjas teori om at det motsatte måtte til. Økonomisk utrygghet skulle «stimulere» uføre og arbeidsløse tilbake i jobb i «det ordinære arbeidslivet». Arbeidsmiljøloven var plunder og heft i et arbeidsliv som skulle reguleres minst mulig.  Det måtte være nok å stole på arbeidsgivers godvilje. Alt fokus var på individet som ikke var i arbeid, ikke på arbeidsvilkårene de ble tilbudt. Et godt eksempel er de såkalte IA-tiltakene siden 2001. Det aller meste har vært rettet mot individet, som med et underlig nyord skal «arbeidsinkluderes».

Helomvendingen i sosialpolitikken er godt beskrevet i en stortingsmelding (Attføringsmeldinga, St.meld. nr. 39 1991–92): «På begynnelsen av 1970-tallet ble økningen i antallet personer som forlot arbeidslivet før de nådde pensjonsalderen, forklart med at det skjedde en utstøting fra arbeidslivet ... Dersom forholdene hadde blitt lagt til rette, antok man ... at svært mange blant uførepensjonistene ville være i stand til å arbeide, og at de aller fleste ønsket å være i arbeid.» «Mens utstøting som forklaring på økende forbruk av uførepensjon tar utgangspunkt i faktorer utenfor individet og således rammer ufrivillig, har man i den offentlige debatten i den senere tiden vært mer opptatt av individuelle forklaringsfaktorer ...» Uførhet ble nærmest over natta erklært som selvforskyldt. Uførhet var simpelthen noe folk selv valgte fordi uføretrygden var så fristende.

Tretti år seinere holdt regjeringsekspertene i «Holden-utvalget» (NOU 2019:7 og NOU 2021:2) fast ved det ensidige fokuset på individet. Når uføre ikke var yrkesaktive, måtte det skyldes manglende motivasjon. Ved å gi dårligere uførestønader ville de bli «stimulert» til å ta arbeid. Arbeidsgiver burde slippe å betale full lønn.  Utvalget foreslo «trygdejustert lønn» etter restarbeidsevne og produktivitet. Ryddehjelperne i NAV kunne betale mellomlegget. Daværende LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var den eneste i utvalget som gikk imot forslaget. Dagens regjering, ved Arbeidsdepartementet, har ikke bestemt seg for hva de mener om «trygdejustert lønn».

De store og stabile forskjellene i uføretrygding etter yrke og alder, burde være godt nok bevis for at dårlig tilrettelagte arbeidsforhold er en viktigere årsak til uførhet enn at uføretrygden er for gullkantet. Mange flere kunne unngå uføretrygd hvis arbeidsvilkårene tok hensyn til at «arbeidskraft» er folk. Arbeidet må «organiseres og tilrettelegges under hensyn til den enkelte arbeidstakers arbeidsevne, kyndighet, alder og øvrige forutsetninger» som det fortsatt står i Arbeidsmiljøloven. En FAFO-rapport oppsummerer kunnskapen om hvordan tidlig avgang fra arbeidslivet henger sammen med arbeidsforhold. De best dokumenterte årsakene til tidlig avgang er fysisk krevende arbeid og arbeid med liten grad av innflytelse på egne arbeidsforhold. (The impact of the working environment on work retention of older workers. FAFO 2017.) Arbeidstid er også en viktig faktor. Nattarbeid og lange skift kan gjøre det svært belastende å fortsette i arbeid når du passerer femti. Blant alle mellom 50 og 66 år som fortsatt er i arbeid, sier en av fire at jobben er slitsom for folk i deres alder (Statens arbeidsmiljøinstitutt/NOA 2019). Mange trapper ned til deltid for å kunne fortsette.

Hvor troverdige er egentlig de politikerne som sier at folk må jobbe lenger og snakker varmt om «heltidskultur», uten å løfte en finger for å sikre arbeidsforhold som gjør det mulig? Mange vil prøve å jobbe lenger selv om det går utover helsa. De har ikke råd til å ta ut helsegevinsten som de kunne ha fått hvis de gikk av i tide. Hvis ikke myndighetene flytter blikket fra individet til arbeidsforholdene i «det ordinære arbeidslivet», vil avgangen til uføretrygd fortsette. Flere pensjonister vil slite seg ut og likevel bli fattige.

Hvis «reformert AFP» følger arbeidslinjas pisk og gulrot-metode vil de største tilleggspensjonene gå til dem som kan stå i jobb til de er over 70. Men de får allerede best pensjon, og trenger ikke tilleggspensjonen. Jeg tror de fleste av fagbevegelsens heldigste gjerne avstår fra tilleggspensjonen i solidaritetens navn, hvis LO til gjengjeld lar være å svikte de uføre.