Roar Flåthen, tidligere leder i LO, samt styreleder i energiselskapet Vardar

Snorre Skjevrak har et innlegg i FriFagbevegelse 15. februar der han spør hva jeg og LO gjorde for å sikre politisk kontroll over vannkrafta.

Han gir oss en historiefortelling og oppsummering av en lang periode i energimarkedet.

Skjevrak har rett i at ikke minst bransjen, med Statkraft i spissen, har jobbet for at norsk vannkraft skal være fullt integrert i det europeiske markedet, noe de har lykkes med.

Politikerne har tillatt dette og dagens regjering har forsvart dette.

Men Skjevrak unnlater å ta med LOs motstand mot – og advarsel om – konsekvensene ved implementering av EU-direktivene.

Samtidig unnlater Skjevrak å ta med at jeg som LO-leder og Jens Stoltenberg som statsminister ga klart utrykk for at det ville være uakseptabelt at det norske folk skulle betale dyrere strøm på grunn av utenlandskabler, og vi ba om at dette måtte utredes.

Samtidig jobbet vi for fortsatt offentlig eierskap av vannkrafta da ESA sa at vi ikke kunne fortsette med myndighetsbestemte kraftkontraktene – noe vi lyktes godt med.

Dette var viktig for å sikre industrien fortsatt konkurransefordel ved tilgang på tilstrekkelig og forutsigbare langsiktige kraftkontrakter.

Vi jobbet mye med å få kraftbransjen og industrien til å finne en felles plattform som skulle hensyn til industriens rammevilkår ved eventuelt nye kabler, og vi jobbet selvsagt tett med Industri Energi.

Som Skjevrak selv nevner ble dette nedfelt i fellesskap.

Skjevrak husker sikkert også at det gitt klare forsikringer fra statsminister Erna Solberg og opposisjonen ved Espen Barth Eide, om at å bygge den nye kabelen ville gi billigere strøm og at vi fortsatt ville ha råderetten.

Dessverre fikk LO, Industri Energi og Fellesforbundet rett i sin motstand.

Jeg mener fortsatt at både energiloven og EØS-avtalen gir et handlingsrom, noe vi ser på arbeidslivspolitikken og faktisk når vi tilbyr langtidskontrakter til industrien.

Jeg merker meg at Statnett i sine høringer til EUs planer for utvikling av energimarkedet advarer mot å regulere markedet – samtidig som EU faktisk diskuterer løsninger for sterkere regulering av markedet.

Derfor er dette et politisk spørsmål som handler om vilje til å bruke handlingsrommet.

Og igjen: Hva er rasjonalet i at vannkrafta i Sør-Norge som produseres i sør og brukes i sør - med litt eksport - skal prises med referanse til høyeste pris i Europa? Det finnes ingen god begrunnelse for det.

Skjevrak burde vel rettet et spørsmål til Erna Solberg om hvilken avtale hun eventuelt har inngått, hvis det er slik at vi ikke lenger har kontroll og råderett over den viktigste naturresursen – vannkrafta - og som er hele grunnlaget for den industrielle utviklingen.

Men jeg tror verken Gerd-Liv Valla, jeg eller Industri Energi har hatt noen annen intensjon enn å sikre råderett over vannkrafta som den viktigste innsatsfaktor for vekst og utvikling i vinterlandet Norge.

Innlegget som startet debatten: «Strømprisen vil avgjøre Støres politiske ettermæle», skriver Roar Flåthen