JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

LOs interesser er også dine interesser

LO-leder Peggy Hessen Følsvik fortjener takk, og en større forståelse fra oss alle, skriver Tiril Halvorsen.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik fortjener takk, og en større forståelse fra oss alle, skriver Tiril Halvorsen.

Jan-Erik Østlie

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Streiken i staten er et varsko for den norske modellen.

Økonomikommentator i Agenda Magasin

I Norge har vi koordinerte lønnsdannelse. Det betyr i grove trekk at lønnsveksten skal være lik for alle. Denne måten å forhandle lønn på løfter mange, men holder også noen igjen.

En sammenpresset lønnsstruktur har mange fordeler. Den bidrar ikke bare til små lønnsforskjeller, den gir også arbeidsgivere tilgang på relativt billig, høykompent arbeidskraft.

Derfor er LOs og YS’ kamp mot at høytlønnende skal stikke av fra resten noe alle – også bedriftene og den politiske høyresiden – burde være takknemlige for.

Den nylig avblåste streiken i staten har blitt karakterisert som spesielt politisk, og som en maktkamp. Men få av de som har skrevet om streiken har fortalt hva maktkampen egentlig handler om, og hvilken sammenheng streiken inngår i.

Om streik forstås som maktkamp for maktens skyld, glipper vår felles forståelse av hva både politikk og arbeidskonflikt er.

I realiteten er alle streiker politiske. Ja, de handler om lønn, pensjon og arbeidstidsbestemmelser i tariffavtaler – men også om samfunnsutviklingen i stort.

Vårens streik i staten handlet mer om det siste enn det første.

For Akademikerne og Unio, som representerer grupper med utelukkende høy utdanning, har streiket for å kunne forhandle mer eller all lønnsvekst lokalt.

LO og YS ønsker derimot at utviklingen skal være mer koordinert og det kan sikres gjennom sentrale forhandlinger. LO og YS representerer arbeidstakere i hele det norske arbeidslivet.

Forskjellen er ikke ubetydelig og kan gi utslag i lønnsutviklingen.

For å illustrere: Blant advokater, jurister og advokatfullmektiger øker lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Mens for norske kvinner og menn som helhet, har gapet blitt mindre. Det er takket være langsiktig og strategisk arbeid, og årlige prioriteringer av lavlønnsgrupper som tradisjonelt har vært kvinnedominerte – drevet frem av forbundene i LO og YS i sine forhandlinger med arbeidsgivere.

Denne evnen til å styre inntektsutviklingen, som de kollektive og koordinerte lønnsforhandlingene har på samfunnsnivå, er noen av det som forsvinner dersom lønnsforhandlingene skal bli mer lokale og individuelle, slik de streikende har ønsket.

Høy grad av koordinering i lønnsoppgjørene, som skjer gjennom frontfagsmodellen, er kjernemekanismen i den norske modellen. Og det er LO som i hovedsak forvalter denne modellen. Derfor er de selvsagt opptatte av hva slags avtaler som er i staten og hvordan lønnen fordeles.

Ikke fordi de ønsker å være mektige, bare fordi de synes det er gøy. Men fordi den norske modellen hviler på at frontfagsmodellen står så sterkt at organisasjonene i arbeidslivet evner å få gjennom den lønnsveksten og den lønnsprofilen de blir enige om i frontfaget, til så mange som mulig av norske arbeidstakere.

At vi har relativt god kontroll på lønnsutviklingen og at den baserer seg på hva den viktige konkurranseutsatte industrien tjener og kan tåle, gjør at norsk økonomi over tid kan ha høyere sysselsetting og lavere ledighet enn andre land. Vi er også bedre rustet til å tåle sjokk i økonomien.

Norge hadde lavere ledighet enn de fleste andre land etter finanskrisen og vi har klart oss bedre gjennom priskrisen de siste årene enn mange andre. Nyere forskning og det siste Holden-utvalget slår fast at høy grad av koordinering i lønnsdannelsen er en av hovedårsakene til dette.

LO og YS vet at dersom modellen ryker, vil vi få økt arbeidsledighet, større forskjeller mellom folk og en mindre stabil økonomisk utvikling. Det er derfor denne streiken er så viktig for dem.

Ikke fordi de vil knekke andre fagforeninger på plass, men fordi de ikke ønsker den samfunnsutviklingen som kan komme dersom koordineringen svekkes.

En del av koordineringsjobben er å holde tilbake lønnsutviklingen til noen grupper. Denne gangen var det streik i staten. Men det er høyt utdannende utenfor staten som har dratt i fra allerede og som har lagt press på fagfeller i staten og på den måten også på hele modellen. Dette er arbeidstakere som kanskje er medlemmer av Akademikerne, men som ofte ikke er organiserte i det hele tatt.

Det er enkelte grupper utenfor det organiserte arbeidslivet, som i dag ikke følger normen for lønnsvekst som frontfaget setter. Og det er gjerne i de områdene vi ser de høyeste og de laveste lønningene. Utfordringer for den norske modellen på hver sin måte.

LO og YS er ikke hvem som helst innenfor det organiserte arbeidslivet. Der Akademikerne representerer særinteresser, har LO og YS medlemmer fra alle deler av arbeidslivet, og evne, vilje og makt til å prioritere og overholde kollektive hensyn, som vi til syvende og sist alle tjener på.

For det fortjener de takk, og en større forståelse fra oss alle.

Kommentar: Den kommende uka blir utrolig viktig og spennende for LO-fellesskapet

Warning
Annonse
Annonse