Kristin Clemet

I FriFagbevegelse 22. april forsøker tidligere rådgiver i Arbeiderpartiet og statssekretær for Trond Giske, Trygve Svensson, å analysere fagbevegelsens rolle i Norge.

Han kommenterer også et innlegg jeg skrev i Aftenposten 7. april.

Svenssons analyse er både mangelfull og utspekulert.

Den er utspekulert, fordi Svensson, nær sagt som vanlig, ikke gjengir sine meddebattanter korrekt. Han gjengir meg feil og tillegger meg motiver jeg ikke har.

Det jeg skrev, var at maktforholdene i arbeidslivet er i endring. Arbeidstakerorganisasjonene Akademikerne, Unio og YS har fått mer makt, mens LOs makt, relativt sett, er blitt mindre.

Samtidig er LO i en unik posisjon på grunn av sin nære og særegne tilknytning til Arbeiderpartiet. Ingen andre organisasjoner i arbeidslivet har en tilsvarende tilknytning til et politisk parti.

Jeg skrev også at det er godt dokumentert at LO får mest innflytelse når Arbeiderpartiet er i regjering, mens de andre organisasjonene mener at borgerlige regjeringer bidrar til mer likebehandling.

Jeg skrev også at partene i arbeidslivet ofte har vært konstruktive medspillere i arbeidet med viktige reformer, men at de også kan bremse nødvendig omstilling.

Kamp, demonstrasjoner og streik er legitime virkemidler, men de bør ikke brukes i utide, skrev jeg – altså noe helt annet enn Svensson later som jeg har skrevet.

Mitt hovedanliggende var at trepartssamarbeidet bør være balansert, dersom det skal fungere godt.

Analysen til Svensson er, etter min oppfatning, også mangelfull. Han legger altfor stor vekt på maktkamp mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, enda det norske arbeidslivet i mangt og mye er et samarbeidsliv:

Arbeidsgiverne vet at utsikter til høyere lønn gir incentiver til produktivitetsforbedringer. Arbeidstakerne vet at for høy lønn kan føre til at arbeidsplasser går tapt.

Dette var en av de sentrale innsiktene som ble slått fast i den såkalte Sysselsettingskommisjonen som Per Kleppe ledet på begynnelsen av 1990-tallet – en kommisjon jeg for øvrig selv var medlem av.