Torgeir E. Fjærtoft, pensjonert fra UD, medlem av NTL og tidligere lokal NTL-leder og verneombud

Det kan faktisk gå verre, om vanlige folk mister enda mer tillit til vårt tidligere så solide styringsparti.

Også Norge kan få en Trump om ikke Arbeiderpartiet og LO mer overbevisende står for politisk styring i fellesskapets og vanlige folks interesse, når «markedet» undergraver oss.

Ap må ikke ta «markedet» for gitt

«Markedet» er i virkeligheten det viktigste politiske spørsmål i Norge, men ble ikke tema i valgkampen Det er fordi all politisk diskusjon i Norge har som premiss at «markedet» er en objektiv økonomisk lov.

I denne tankegangen blir politisk styring i strid med markedskreftene omtrent som å prøve å fly ved å ignorere tyngdekraften. Men denne tankegangen er feil, gått ut på dato. Tre historiske analyser viser hvorfor, og hvordan forestillingen om «markedet» som objektiv lov er farlig for samfunnet.

La meg først presentere forskernes argumenter, og så vise hvilke slutninger LO og Arbeiderpartiet bør trekke nå.

Tre forskere problematiserer «markedet»

I boka «The Rise and Fall of The Neoliberal Order” viser den amerikanske historikeren Gary Gurstle at ingen opprinnelig så «markedet» som er objektiv økonomisk lov.

Tvert imot var det en politisk konstruksjon som måtte styres. En aktiv stat tok grep mot krisen og nøden på 30-tallet i USA. Kontroll med banker og børs stabiliserte økonomien og trygget folks sparepenger, store statlige prosjekter skapte arbeid og etterspørsel, kollektive lønnsavtaler sikret fordeling og produktivitet, økte skatter på høye inntekter sørget for utjamning og offentlige inntekter.

Så gikk det galt. «Nyliberalismen» fikk gjennomslag på 70-tallet og endte med president Reagan, som erklærte staten som en trussel mot økonomi og velferd. Markedet skulle nå styre. Det gikk galt. Ulikhetene økte, jobber forsvant mens eierne skodde seg, banker og børs havarerte. Vanlige folk ble sinte.

Finanskrisen i 2008–09 førte til Trump. Nå har president Biden endret kursen. Han vil omstille til grønn vekst, sikre jobber, velferd og liket med sterk statlig styring. Men motstanden er sterk og framtida usikker.

I Norge ser vi mye av den samme utvikling som i USA. I sitt store verk om utviklingen av svensk og norsk sosialdemokrati slo historikeren og høyremannen Francis Sejersted fast at «historien om sosialdemokratiet er historien om at politikk nytter. Det er et eksempel på at man under lykkelig omstendigheter kan bli herre over historien». Nettopp!

Men så får høyremannen overtaket over forskeren. Sejersted mener at motstanden mot sosialdemokratiet i Norge var en slags frigjøringsprosjekt. Det førte til en «nyliberalisme» også i Norge. I boka «Markedsvendingen» beskriver BI-professoren Ola Innset hvordan også Arbeiderpartiet endret syn.

Nå skulle «markedet» styre også her. Kritisk nasjonal infrastruktur som Televerket og kraftverk ble forretning. Dermed ble tjene penger viktigere enn å tjene samfunnet. 

Noe fornuftig, mye galt

Noe av de «nyliberalistiske» reformene i Norge var selvsagt fornuftige. Vi trengte ikke lenger stå i kø for å få telefon, og prisene falt. Televerket hadde neppe klart den dynamiske omstillingen til internett, mobiltelefoner og smarttelefoner som vi alle nå tar for gitt. Dermed kan vi si at markedet fungerte. Vi fikk bedre tilbud og lavere priser. Men så melder problemet seg.

Televerket hadde et viktig forskningsmiljø og Elektrisk Bureau hadde monopol på telefoner for å styrke norsk industriell nyskaping. Nå er Telenor i altfor stor grad blitt et salgskontor for importert kinesisk teknologi, og gjør dermed vår økonomi og vår velferd mer avhengig av et av verdens mektigste diktaturer.

En annen «nyliberalistisk» reform i Norge, av strømforsyning, har vist at «markedet» ikke fungerer, men tvert imot undergraver vår økonomi og vår velferd Når prisene stiger uten at tilbudet øker, fungerer per definisjon ikke et marked.

Vi kjenner alle til hvorfor, og hvor ille skadene er; det er ikke nødvendig å gjenta det her.

«Nyliberalismen» gjør stat og kommune til profitører

Forestillingen om at «markedet» er en objektiv kraft som stat og kommune må innrette seg etter, fører til at staten som kontrollerende eier i store selskaper, som Equinor, Telenor, Statkraft og Statnett, lar seg styre av selskapene i stedet for å ta den politiske styringen i de sentrale samfunnsoppgaver som er deres forretningsområder.

På Arendalsuka i år opptrådte Statnett som en ukritisk forkjemper for utenlandskabler og avdekket sine tette nettverk med utenlandske selskaper. «Nyliberalismen» har gått så langt at selv stat og kommune blir profitører på vanlige folks bekostning. Fortjeneste fra kraftverk går foran priskontroll og omfordeling.

Det mest slående eksempel er Oslo Kommune, som eier det store og mektige kraftverkselskapet Hafslund. I storbanken DNB har staten en eierandel på 34 prosent.

Likevel lar Arbeiderpartiet og LO private banker håve inn rekordfortjenester på renteøkninger som følge av regjeringens politiske veivalg i inflasjonsbekjempelsen.

Også Norge kan få en Trump

Uten at Arbeiderpartiet og LO tar tak i de grunnleggende illusjonene om «markedet» - at det er en objektiv lov, ikke en politisk konstruksjon, som må styres – kan vi få en «amerikansk» utvikling – en norsk Trump.

Vi så allerede illevarslende tegn ved dette valget. Altfor mange stiller seg bak ytterliggående protester. Uansvarlige ytringer fra ledende representanter for Unge Høyre – og selvsagt Fremskrittspartiet – gir alvorlig bekymring for disse partienes videre utvikling.

Sporene fra USA skremmer. Høyreekstreme har tatt kontrollen over Det republikanske parti, ett av de to styringspartiene i USA.

Arbeiderpartiet og LO trenger en «grunnlagskommisjon»

Derfor må Arbeiderpartiet og LO nå få en «grunnlagskommisjon» som tar grundig tak i de viktigste problemer i norsk økonomi og samfunn.

Ekstremværet Hans viser at vi ikke kommer unna grønn omstilling. Uten klimapolitikk kverker naturen oss. Vi trenger en klar ide om hva slags samfunn vi vil ha, hvordan politisk styring skal ta oss dit vi vil, og hvordan vi skal samle folk bak oss.

Dessverre er vi nå langt unna der vi må være.