Christian Holstad Lilleng, lærer, far og tillitsvalgt i Skolenes landsforbud

Hver dag er det både opp- og nedturer som lærer. Hver dag gjør jeg noe rett, men hver dag gjør jeg også en god del galt.

Med opp mot 25 elever i klassen klarer jeg ikke å treffe alle. Spesielt ille blir det når jeg står i matematikktimen og prøver å forberede alle til universitetet. I 10. klasse.

For minst halvparten av dem som er i klasserommet skal ikke på høyskole eller universitet.

Ikke de første fem-seks årene i alle fall. Ofte er det opp mot 60 prosent av dem som skal jobbe seg fram til et fagbrev på det vi kalte «yrkesskolen» i gamle dager.

Ofte får jeg en snap eller en melding fra tidligere elever.

Hovedregelen er at disse kommer fra såkalte verstinger med mark i rumpa og hat til skolebøker. Snap'ene er fra lastebilen, gravemaskinen, traktoren med måkeutstyr, eller noe annet svært og tungt.

Ofte kommer meldingene sent på kvelden – mens de jobber overtid.

Jeg er fryktelig stolt av dem fordi avsenderne er noen råskinn til å jobbe.

Gutter og jenter med klare mål i livet, og at de kom seg gjennom tiende trinn uten at jeg måtte sette dem ned i verken orden eller oppførsel er innimellom et lite under.

Ikke fordi de er spesielt «ille», men fordi den norske skolemodellen på langt nær passer dem.

Jeg kjenner på skammen for at jeg som lærer ikke klarer å tilpasse skolen til disse som er supersterke praktikere.

De som klarte ting som tretten-fjortenåringer som jeg fortsatt er milevidt unna å få til, og som er gagns menneske uten å måtte holde nesa i bøkene til de er 23 år gamle.

Derfor sitter jeg der noen ganger i klasserommet etter endt skoledag med tårer på begge kinn og lurer på hva jeg kan gjøre – og hvem jeg skal filleriste – for å få til drømmene om en skole for alle: En grunnskole og videregående skole som forbereder ungdommene til livet, og ikke bare til universitetet.

For å låne ordene til Østfoldartisten Hagle: «Det kommer en dag der du får se, det ekke deg det er no' med, du finner greia di et sted».

Denne «greia di et sted» må komme så tidlig som mulig. Min far gikk sju år på Haredalen skole, jeg gikk ni ved Klokkergården skole, Karlshus skole og Råde ungdomsskole mens dagens unge må gå 10 år. Det blir bare verre og verre.

Derfor må vi innføre praktiske linjer i grunnskolene.

Enten ved å ha egne praktiske klasser på ungdomsskolene, men aller helst i samarbeid med videregående slik at de kan gjennomføre sitt tiende skoleår på verkstedet der med samme læringsmål som teoretikerne.

Alle skjønner at de kommer til å lære mer da, og at det blir lettere å komme seg fram til fagbrevet senere fordi de ikke har blitt så skoleleie som de kunne ha blitt.

«Du finner greia di et sted», og jeg kan med klar røst fortsette med slutten av verset: «går det te helvete blir jeg me’ ner, kompis!».

For et menneskeliv er ikke mer verdt om man er flink i realfag enn om man er rå med henda.

Kanskje trenger enkelte både to og tre forsøk for å få det fagbrevet eller det kompetansebeviset, men sjansen for å klare det blir større om vi skaper en skole for alle.