Etter militærkuppet for 3 ½ år siden har det vokst fram en bred sivil ikke-voldelig motstandsbevegelse, samt væpnede motstandsgrupper, i landet.

En allianse mellom ulike etniske grupper, ungdom, politiske grupperinger og fagforeninger leder motstandskampen.

I grenseområdene er store områder frigjort, kanskje så mye som halvparten av landets areal. Etter som militærjuntaens styrker har mistet kontrollen på bakken, har de gått over til å terrorbombe landsbyer og sivilbefolkning fra lufta. Mange rømmer for å unngå tvangsrekruttering til militæret.

Undertrykkelse og krig koster mye penger. Militærjuntaen trenger inntekter for å kjøpe våpen, ammunisjon, flybensin mv.

Inntektene kommer hovedsakelig fra internasjonale selskaper som produserer varer, særlig klær og sko, i de industrielle sonene, en lov som gjør at internasjonal valuta må veksles til lokal valuta innen 24 timer og der juntaen setter kursen slik at de tar halve verdien selv, beskyttelsesgebyrer og lignende.

Det er umulig å drive næringsvirksomhet i Myanmar uten å samarbeide med de militære.

Etter at det forrige militærregimet slo hardt ned på protestene i 2007, ble det innført økonomiske sanksjoner og embargo.

Dette var en viktig grunn til at juntaen den gang gikk med på demokratiske reformer fra 2011. Burmesisk fagbevegelse, på vegne av en samlet motstandsbevegelse, jobber derfor hardt for at FNs arbeidslivsorganisasjon ILO skal vedta å ta i bruk sin §33 som åpner for at det internasjonale samfunnet kan iverksette sanksjoner.

Det er særlig viktig at norske og internasjonale selskaper som Bergans, Bestseller (Jack & Jones, Vero Moda) og Adidas trekker seg helt ut og slutter å produsere klær og sko i Myanmar. At shippingselskaper, bl.a. Maersk, som fortsetter å frakte varer fra landet sanksjoneres.

De tre største bankene i Myanmar som utfører veksling av valuta ved handel, og som kontrolleres av militærjuntaen, må sanksjoneres

Særlig er det forstemmende at EU fortsetter å inkludere Myanmar i «Everything But Arms»-ordningen som gir produkter fra Myanmar tollfri tilgang til det europeiske markedet, og dermed stimulerer import fra landet.

EU kan og bør utelukke land som bryter menneskerettighetene og arbeidstakerrettighetene fra ordningen.

Ansvarlig næringsliv er ikke mulig i Myanmar.

De tillitsvalgte kan ikke delta i aktsomhetsvurderinger og interessentdialog når fagforeningene er blitt forbudt, de tillitsvalgte blir arrestert, torturert, siktet for landsforræderi og drept.

Fagforeningene, som har gått under bakken, rapporterer om lønninger arbeiderne ikke kan leve av, utstrakt bruk av dagarbeidere og tvangsarbeid. Fortsatt produksjon i landet kommer ikke arbeiderne til gode.

Mye tyder dessuten på at bistand som kanaliseres gjennom FN og andre organisasjoner som har avtale med militærjuntaen, er med på å finansiere krigføringen mot sivilbefolkningen.

I tillegg blir slik humanitær hjelp bare delt ut i militærkontrollerte områder. Dette betyr at de som trenger bistanden mest, befolkningen i områdene som bombes, ikke får hjelp.

Etter over tre år med krig, ødeleggelse, enorme lidelser og en heroisk frigjøringskamp mot militærjuntaen, kan vi se konturene av et nytt Myanmar.

Store områder er frigjort, og det er lovende at motstanden er så bredt forankret med krav om at landet skal få et reelt demokrati, inkludert grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Dette er bakgrunnen for at årets «Arthur Svenssons Internasjonale Pris for Faglige Rettigheter» gikk til fagforeningslederen Khaing Zar Aung.

Norge brukte om lag 348 millioner på konflikthåndtering, menneskerettigheter og nødhjelp i Myanmar i 2023, samtidig som demokratiforkjemperne i landet ber om økonomiske sanksjoner for å kunne velte militærjuntaen nå når den viser svakhetstegn, og dermed nettopp sikre fred, menneskerettigheter og demokrati. Regjeringen må lytte til dem som står i kampen.

Vi lytter til Khaing Zar Aung og de andre demokratiforkjemperne og ber regjeringen:

• Arbeide for at ILO vedtar å ta i bruk §33 og innføre omfattende økonomiske sanksjoner mot militærjuntaen.

• Fraråde norske næringsinteresser å produsere varer i, og transportere varer fra Myanmar.

• Og sikre at bistanden ikke kommer juntaen til gode. At bistand kommer frem til befolkningen i de frigjorte områdene.

Videre ber vi alle norske og internasjonale selskaper som produserer varer i, og transporterer varer fra, Myanmar om å trekke seg ut.

Dere er med på å finansiere brudd på menneskerettighetene og arbeidstakerrettighetene.

Skrevet av priskomiteen for Arthur Svenssons Internasjonale Pris for Faglige Rettigheter:

Frode Alfheim, leder av Forbundet Styrke

Raymond Johansen, generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Håvard Lismoen, generalsekretær i YS

Tor-Arne Solbakken, tidl. nestleder i LO

Liv Tørres, leder av LOs internasjonale avdeling

Haldis Holst, visegeneralsekretær i Education International

Atle Høie, generalsekretær for IndustriALL Global Union