Jan Eivind Fredly

jef@lofotposten.no

De sitter der, fremst og lavest. I motsetning til lastebilsjåførene, sitter bussjåførene rett over asfalten. I langrutebussene, som Lofotekspressen, har de en vegg bak seg. Foran seg, utenfor den store ruta, har de kun luft. Om alt går bra.

Bussjåførene er en utsatt yrkesgruppe på flere vis.

De siste årene har det vært fokusert på sikkerheten til sjåførene. I personbiler og lastebiler har det lenge vært krav om kollisjonsbeskyttelse i fronten av kjøretøyet.

Først i oktober 2023 ble et tilsvarende krav innført for busser i Norge.

Siden da har det vært påbudt med en sterkere konstruksjon i fronten på alle nye busser som brukes i løyvepliktig transport, også såkalte bybusser (klasse 1).

Buss er det eneste av de tyngre kjøretøyene jeg ikke har sertifikat på.

Bak det ligger et aktivt, bevisst valg: Jeg ønsket rett og slett ikke å ta på meg det ansvaret det er å kjøre med alle menneskene om bord på dårlige, nordnorske veier.

Spesielt vinterstid.

Dette store, personlige ansvaret er det noen som tar på seg. Hver eneste dag, året i gjennom.

Et nett av rutebusser over hele landet – med alt fra bybusser og pendelbusser, skole- og regionuruter, til langruter som Lofotekspressen mellom Narvik og Å i Lofoten – er en del av infrastrukturen i samfunnet.

Og for at det skal fungere, er vi avhengige av at ett menneske per buss tar på seg det enorme ansvaret det er å sette girspaken i D og kjøre ut fra én holdeplass, med kurs mot neste, med passasjerer i bakspeilet.

Går det bra, er det nesten så ingen ofrer bussjåføren en tanke.

Skjer det noe på ferden, er alles øyne rettet mot sjåføren. På jakt etter en skurk. Eller en helt.

Forskjellen på rollene, kan være minimal.

La det være sagt: Sjåføren av et kjøretøy, stort eller lite, er – og må – være den ansvarlige, både praktisk og i juridisk forstand.

Etter bussulykka andre juledag ble det raskt fokus på sjåførens adferd. For raskt, etter min vurdering.

Det er ei tid for alt.

Mediene skal være kritiske til sine kilder. For min del, som redaktør i Lofotposten, har dette gjort seg gjeldende ved at vi ikke har sluppet til passasjerer med vurderinger om hvordan sjåføren har løst sitt oppdrag og utøvd sitt ansvar på ferden fra Narvik til ulykkesstedet.

Det er ei linje jeg la meg på allerede ulykkeskvelden. Vi kunne vært først med den kritikken.

Med all respekt: Jeg anser ikke asiatiske turister, kanskje på sin første busstur på vinterføre, som en egnet kilde til å felle dom over sjåførens løpende vurderinger på denne turen.

Herunder fart vurdert opp mot kjøreforholdene.

Enkelte av intervjuene i andre medier i dagene etter bussulykka, har dessuten hatt snev av den velkjente hviskeleken: Du husker øvelsen fra barnebursdager hvor historien endrer seg, eller vokser seg større, etter hvert som den fortelles fra øre til øre.

Lofotposten var til stede både på ulykkesstedet og ved mottakssenteret som ble etablert på Thon Hotel Svolvær andre juledag.

På mottakssenteret snakker mine journalister blant annet med en passasjer som beskriver at han satt og sov, og ikke kunne si så mye om ferden før den fatale ulykken inntraff.

I andre medier, de påfølgende dager, ser vi samme kilde fortelle detaljert om hva som skal ha skjedd i tiden før ulykken, altså mens hans sov. Ting han som sikkert har blitt fortalt, og gjenfortalt, passasjerene imellom.

Midt oppi dette sitter sjåføren. Ikke lenger bak rattet.

Han har ikke lenger styringen. Tvert imot.

Det er viktig å presisere at jeg på ingen måte vet, eller vil spekulere i hva som er den utløsende årsaken til ulykken.

Jeg vil derimot dvele litt ved hvor ufattelig små marginer det er mellom, førerkortbeslag, og ikke.

Mellom et hendelig uhell og ei alvorlig ulykke. Mellom ingen skadde, og omkomne. Mellom klanderverdig og ingen kritikk. Mellom aktsom og uaktsom. Mellom flaks og uflaks.

Små marginer. Tilfeldigheter, kan vi like gjerne si, kan utgjøre en enorm forskjell for den som sitter bak rattet med alt ansvaret.

Andre nyttårsdag 2022 var jeg på ei bussulykke i samme område på Lofast, på Myrland lengre mot Svolvær. En norsk turistbuss med 22 utenlandske passasjerer lå veltet på siden.

– Bussen har blåst av veien på grunn av dårlig vær. Tatt av vinden, redegjorde politiets innsatsleder i intervjuet jeg gjorde på stedet.

Naturkreftene tok tak i bussen på et heldig sted. Ingen steiner. Ingen skråninger. Ingen vann. Kun en person ble sendt til legesjekk, med lettere skader.

Tenk hvis dette hadde skjedd på et mer eksponert, slik de som fins både før og etter langs Lofast.

Sjåføren kunne gå på jobb som planlagt neste dag. Ingen alvorlig skadde. Ingen døde. Ingen førerkortbeslag.

I sommer kjørte en utenlandsk turistbuss utfor veien og veltet inn mot berget, enda nærmere Svolvær på E10.

Skadepotensialet var betydelig. Ambulansehelikopteret kom til stedet da det ble trykket på den store knappen. Marginene var kanskje enda mindre ved denne ulykka, men også her gikk det bra med de involverte.

De satt riktignok innesperret i bussen mens brannvesenet slo seg gjennom frontruta for å evakuere turistene. To personer ble sendt til legesjekk, én til sykehus med lettere skader.

– Skadeomfanget er mindre enn fryktet, kunne innsatsleder hos Vågan brannvesen, Inge Holand, oppsummere.

– Jeg kan ikke gå så mye i detaljer annet enn at sjåføren ble avhørt. Han erkjente ikke straffskyld fordi han mente at han ikke hadde gjort noe galt, sa daværende etterforskningsleder i Svolvær-politiet til Lofotposten på stedet.

Videre fra Lofotpostens dekning av ulykken:

«– Det er ikke noe som tilsier at det var noe teknisk feil med bussen som gjorde at det har blitt sånn. Da står man igjen med menneskelig faktor som årsak. Så er det ei påtalevurdering om det er nok til å rammes av veitrafikkloven paragraf 3.

Paragrafen sier at «enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.»

– Som yrkessjåfør, og med så mange passasjerer, vurderes den paragrafen strengere enn for en vanlig bilist. Selv om alle er underlagt samme aktsomhetsnorm.»

Sakene ble senere henlagt med begrunnelsen «intet straffbart forhold». Det ble regnet som «opplest og vedtatt» at bussen hadde kommet for langt ut på kanten av veien, som hadde gitt etter.

Tenk hvis bussen hadde truffet bergveggen på en sånn måte at noen passasjerer hadde blitt alvorlig skadet, eller det som verre er.

Tenk om bussen hadde gått ut på motsatt side. Rett i havet.

Små marginer som for den ansvarlige bussjåføren nok utgjorde en stor forskjell.

For ikke å snakke om tilfellet med bilisten som, tre dager etter bussulykken ved Hanøy andre juledag, mister kontrollen og kjører i autovernet på nøyaktig samme plass som bussen. Der den store, fullastede bussen braste gjennom autovernet, ble leiebilen slengt tilbake på veien av det midlertidige autovernet som er satt opp etter bussulykken.

Førerkortbeslag?

Politiet var ikke på stedet, da de var opptatt med en annen utforkjøring. Ingen personskader meldt.

Flaks eller uflaks...?

For noen år siden jobbet jeg sammen med en tidligere flykaptein. I et HMS-perspektiv holdt han et foredrag om menneskelige feil. Et poeng i foredraget, som jeg hadde gleden av å overvære to ganger, traff meg veldig:

Feilslutningen, eller kortslutningen, det er å vurdere alvorlighetsgraden av feil som begås, ut fra hvilke konsekvenser feilen forårsaker.

Hans poeng var at det kan gjøres alvorlige feil, som aldri får noen konsekvens.

Og det kan gjøres små feil, som ut fra omstendighetene kan få de mest dramatiske konsekvensene.

Jeg presiserer igjen at jeg ikke vet hva som har skjedd i forkant av bussulykken andre juledag.

At utfallet ble katastrofalt, er hevet over enhver tvil.

Men det er ikke nødvendigvis synonymt med at det er blitt begått en stor feil i forkant av ulykken.

Tenk hvis noen av de andre forklaringene, fra de andre ulykkene, er vel så plausible, som påstandene om fart – utelukkende framsatt av turister.

Sjåføren har gitt sin forklaring, men er nærmest forsvarsløs.

Tenk hvis det er slik han selv beskriver, at vinden tok tak i bussen.

Jeg presiserer at jeg ikke skriver dette for frikjenne sjåføren.

Det har jeg ikke grunnlag for å gjøre. Like lite som jeg har grunnlag for å dømme.

Det er ikke hver dag jeg trekker bibelvers inn i mine kommentarer, men i dette tilfellet føler jeg det passer seg:

Den delen av Johannes-evangeliet hvor de skriftlærde kom til Jesus med en kvinne som i dagens språkdrakt hadde vært utro. Ikke bare det, hun var tatt på fersk gjerning, og skulle etter loven steines.

«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne», sa Jesus.

Du kan tro på historien i Bibelen, eller ikke. Uavhengig av det, er historien et egnet moralsk kompass:

De som aldri har gjort en feil bak rattet, kan fortsette å si, mene og synse om hva som har, og kan ha skjedd i forkant av den forferdelige bussulykken på Lofast andre juledag.

Vi andre, feilbarlige, kan i stedet sende varme tanker til bussjåføren inn i det nye året, med håp om et bedre 2025, enn hva utgangen av 2024 førte med seg.

Godt nytt år!

Teksten ble først publisert i Lofotposten