Jørn-Tommy Schjelderup

Sannheten er at private barnehager ikke får tilskudd for flere barn enn dem som til enhver tid har plass i barnehagen. Altså er de private, akkurat som de kommunale, avhengig av å bli foretrukket av familiene for ikke å måtte redusere aktiviteten eller legge ned.

Her er Kjell Werners kommentar: «Nå skal det bli vanskeligere for de store konsernene å trikse til seg ekstra overskudd fra barnehagene»

De siste årene har det vært en betydelig nedgang i barnekullene her til lands. Mange steder er det derfor flere barnehageplasser enn det er barn i barnehagealder.

For småbarnsfamiliene er dette en drømmesituasjon. Et overskudd av barnehageplasser styrker foreldrenes valgfrihet når de skal søke om plass til sine barn.

Og når det er flere barnehageplasser enn barn, tvinges både private og kommunale barnehager til å utvikle tilbudene sine i takt med familienes behov og forventninger.

Med dette som bakteppe er det kanskje ikke helt tilfeldig at foreldre i Norge er mer fornøyde med barnehagene enn med barneskolene og ungdomsskolene.

Den innflytelsen familiene har over barnehagetilbudene, må ikke svekkes. Foreldrene vet bedre enn ordføreren hva slags barnehagetilbud som passer deres barn og familiens livssituasjon. Foreldre bør så langt det er mulig få levere sine ettåringer i en barnehage de selv har valgt.

Elementet av konkurranse bidrar dessuten til mangfold og innovasjon. Barnehager lar seg inspirere av hverandre. Det kommer hele sektoren til gode.

Alternativet, som flertallet i det partssammensatte Storberget-utvalget foreslår, er å innføre en ordning der kommunen kan innføre et såkalt koordinert barnehageopptak. Det innebærer i praksis å kunne legge ned barnehageplasser som familiene ønsker, for å holde liv i barnehageplasser som ikke har søkere.

Det er mulig en slik ordning vil oppleves mer bekvemt for byråkrater og politikere på rådhusene. Men det er ikke dem barnehagene først og fremst er til for.