JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kronikk

Mot pensjonshavari i LO

Dette bør være et alvorlig varsko for LO-ledelsen og Arbeiderpartiet. Fellesforbundets AFP-nei vitner om en manglende tillit til at arbeiderklassens fremste representanter i den norske makteliten faktisk spiller på samme lag som grasrota, skriver Emil Øversveen.

Dette bør være et alvorlig varsko for LO-ledelsen og Arbeiderpartiet. Fellesforbundets AFP-nei vitner om en manglende tillit til at arbeiderklassens fremste representanter i den norske makteliten faktisk spiller på samme lag som grasrota, skriver Emil Øversveen.

Jan-Erik Østlie

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Fellesforbundet nei til reformert AFP avslører grasrotas mistillit til LO-ledelsen.

Onsdag ettermiddag ble det klart: Fellesforbundet sier nei til reform av AFP i privat sektor.

323 av delegatene, noe som tilsvarer omtrent to tredjedeler av salen, stemte for å beholde dagens AFP-ordning.

Resultatet ble møtt med stående applaus og trampeklapp fra salen. Utfallet er svært dårlig nytt for Peggy Hessen Følsvik og resten av LO-ledelsen.

Følsvik har lagt ned betydelige ressurser og prestisje i å samle LO bak en ny AFP-ordning før neste års hovedoppgjør. Argumentet har vært at det er kritisk å forhandle mens Arbeiderpartiet fremdeles er i regjering, hvis ikke man skal risikere å miste hele ordningen.

At LOs største forbund i privat sektor nå sier blankt nei til å reformere AFP-ordningen, gjør det svært usannsynlig at Følsviks plan vil lykkes. LO kan vanskelig gå inn i forhandlingene uten Fellesforbundets 160 000 medlemmer i ryggen. AFP-forhandlingene vil bli utsatt nok en gang, slik de har blitt flere ganger siden det ble vedtatt at ordningen skulle endres helt tilbake i 2018. 

Hvordan skal man forklare Fellesforbundets beslutning?

Umiddelbart kan det være fristende å anta at Fellesforbundets medlemmer handler ut fra egeninteresse: de ønsker å bevare en ordning som de i dag tjener svært godt på.

Dagens AFP-ordning har kompliserte og svært spesifikke kvalifiseringskriterier, som særlig ansatte i handels- og servicenæringen taper på. Formålet med reformert AFP skulle være å gjøre det lettere å kvalifisere seg for ordningen, og vanskeligere å falle ut.

Problemet med å inkludere flere folk i AFP-ordningen, er at dette kan bety kutt i utbetalingene. Dersom flere skal inn og finansieringen holdes på samme nivå som i dag, må det nødvendigvis bli mindre på hver enkelt.

Medlemmene i Fellesforbundet har mest å tape på en slik reduksjon, mens ansatte representert av HK Norge og NAF – hvor mange ikke får AFP i det hele tatt – bare kan vinne. Fra Fellesforbundets ståsted kan det virke rasjonelt å opprettholde dagens selektive system, framfor å gå med på drastiske pensjonskutt ved å slippe flere inn.

Fellesforbundets nei kan imidlertid ha en annen forklaring, som burde vekke sterk bekymring hos Følsvik og resten av LO-ledelsen.

Den er at LOs største forbund i privat sektor mangler tillit til hovedorganisasjonen de er med i.

«Ikke la dere forlede av LO. Si nei til deformert AFP.»

Dette ble sagt av delegat Ragnhild Nyeggen fra Bygningsarbeidernes Fagforening under landsmøtes diskusjon om arbeidslivs- og tariffpolitikk. Ordene oppsummerer grasrotas skepsis til at LO er i stand til, eller engang ønsker, å sikre en AFP som ikke er betraktelig verre enn den de har i dag.

Forbundsstyrets Steffen Høiland beskrev det som "risikosport" å gi LO oppdraget med å forhandle en ny AFP-avtale. Dette inntrykket var det mange som delte. Blant alle de som snakket om AFP-saken, var det nesten ingen som ville gå vekk fra dagens ordning. "Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får", var refrenget.

Fellesforbundets skepsis har et historisk belegg. AFP-ordningen har blitt omforhandlet tidligere. Den største endringen skjedde i forbindelse med tariffoppgjøret i 2008, også da mens Arbeiderpartiet i regjering. Ordningen ble da endret fra en tidligpensjon som særlig gagnet arbeidere i tunge og slitsomme yrker, til en tilleggspensjon som i større grad belønner de som kan stå lenge i jobb.

Endringen var kontroversiell på grasrotsnivå. Mange satt nok igjen med følelsen av å ikke ha blitt hørt. Kanskje er det denne historiske erfaringen som gjør at Fellesforbundets grasrot nå vegrer seg for en omlegging til. Det ironiske i så fall er at de da forsvarer en ordning som de opprinnelig var i mot, i frykt for at alternativet kan være enda verre.

Uansett hvordan man tolker Fellesforbundets AFP-nei, eller hvordan man selv stiller seg til saken, er det vanskelig å tolke avgjørelsen uten en viss pessimisme.

Fellesforbundets AFP-nei vitner om en fagbevegelse på defensiven, som heller vil forsvare den uperfekte ordningen de har, i stedet for å gå i kampen for krav som kan gjøre ordningen bedre og bredere.

Den vitner om en LO-ledelse som er ute av stand til å finne fram til løsninger som vekker entusiasme, langt mindre streikevilje, hos grasrota.

Og den vitner til en manglende tillit til at arbeiderklassens fremste representanter i den norske makteliten faktisk spiller på samme lag som grasrota.

Dette bør være et alvorlig varsko for LO-ledelsen og Arbeiderpartiet, uansett om AFP ender opp med å bli et tema ved neste hovedoppgjør eller ikke. 

Warning
Annonse
Annonse