Jo Moen Bredeveien/Dagsavisen

Hittil i 2026 har Opinion loddet stemningen i folket fem ganger på vegne av oss i Dagsavisen og FriFagbevegelse.

Fremskrittspartiet har blitt stadig mer populært, måling for måling.

For andre måned på rad, og fjerde måned – av fem – i 2026, får Frp enda en ny toppnotering også i mai: 31 prosent.

Det er den høyeste målingen for partiet siden 2008.

Rasisme i fylla er tydeligvis glemt og tilgitt. Ingenting biter tilsynelatende på Fremskrittspartiet om dagen. Partiet fosser fram på en bølge av raseri over økte priser, ønsker om avgiftskutt, sløseridebatt og batterifabrikkonkurser.

Den folkelige misnøyen med tingenes tilstand er reell og kan ikke skrives bort av oppgitte aviskommentatorer eller prates bort av en sindig finansminister. Ikke i 2026, heller ikke i Norge.

Like oppsiktsvekkende som at tett opp mot én av tre velgere går for Sylvi Listhaug og hennes kamerater, er det at Høyre og Arbeiderpartiet får 38 prosent oppslutning på denne målingen. Til sammen.

Det hjelper ikke lenger med Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiet får like fordømt bare 22,1 prosent oppslutning og står mer eller mindre på stedet hvil.

Det hjelper ikke med lederbytte i Høyre. Ine Søreide Eriksen klarer ikke å skape entusiasme i mer enn 15,9 prosent av befolkningen.

Det er Listhaug og bare Listhaug det handler om for tida. I så stor grad at det kanskje er på tide å snakke om større, internasjonale trender som kan være i ferd med å bite seg fast også her hjemme.

Jo da, dette er bare en meningsmåling. Og bare én av mange meningsmålinger – som riktignok, i større eller mindre grad, viser samme tendens: Det er høyrepopulistene i Fremskrittspartiet folk vil ha.

De såkalte styringspartiene Ap og Høyre sliter med å få blodet til å bruse.

For all del, det er ganske lenge til neste valg og mye kan – og vil – skje på veien dit.

Det er likevel grunn til en smule uro blant partistrategene på Youngstorget og i Høyres hus. Og blant alle som liker at Norge er en relativt stabil øy i et opprørt hav av misnøye og proteststemmer ute i verden.

Det er nemlig ikke gitt, som en naturlov, at Arbeiderpartiet klamrer seg tilbake til bedre oppslutning, eller at Høyre vil spise opp Fremskrittspartiets forsprang.

Det er sannsynlig, så absolutt. Men vi har sett moderate folkepartier mer eller mindre forsvinne og miste relevans i andre land i vår del av verden, og vi har sett velgere i USA gå for Donald Trump. To ganger.

Det er mulig å se for seg at det også vil skje her, hos oss. At partiene som trodde de hadde monopol på de «fornuftige» og «akseptable» politiske løsningene plutselig ikke lenger finner gjenklang i sin samtid.

Det er ikke sikkert at det stemmer med virkeligheten, men mange i Norge sitter med en følelse av at ting har gått på tverke, av at systemet ikke lenger gir det vi er lovet.

Det kan til og med hende at denne opplevelsen har noe for seg, i alle fall et stykke på vei:

Strømmen er ikke lenger et billig fellesgode som varmer husene og gir industrien konkurransekraft. Inflasjonen biter seg fast og renta er høyest i vår del av verden.

Det snakkes på inn- og utpust om klimakutt og kraftutbygging, men det kuttes ikke og det bygges ikke.

Boligmarkedet løper løpsk, de rike løper fra og togene kan vi ikke stole på. Vi har ikke penger til store løft, heter det fra politisk hold.

Men de samme politikerne svir gjerne av 60 milliarder kroner på et regjeringskvartal – som ikke engang blir pent å se på for oss som sjelden vil slippe inn i bygningene men må se på dem fra gateplan.

Og det er bare det innenlandske, som våre folkevalgte faktisk kan påvirke. Alt endres i rasende fart der ute i verden. Krig følger krise som følger krise som følger krig.

I diskusjonene rundt revidert nasjonalbudsjett er enigheten rørende blant de ansvarlige og fornuftige om at vi må bruke mindre penger.

Det kan være sant. Men da jeg har spurt kolleger og folk i politikken hvordan et rødgrønt prosjekt skal greie å skape bankende hjerter om alt handler om fornuftig styring og budsjettdisiplin, er det få svar å få.

Kanskje er det nettopp dette vi ser igjen i denne målingen, som skriver seg inn i en lang rekke av lignende målinger i 2026.

En måling er bare et tidsbilde, og alt kan se annerledes ut om bare kort tid. Men akkurat nå fungerer ikke den fornuftige, litt kjedelige måten å drive politikk på, heller ikke her i Norge.

Det kan endre seg. Men det er likevel grunn til en viss ettertanke: Det er ikke sikkert at det kommer til å endre seg. Når Wales kan falle for Labour i Storbritannia, kan alt skje. Også i Norge.