Aslak Sira Myhre,

Det er mye som er vanskelig i verden. Kanskje de fleste økonomiske og politiske spørsmål er til sjuende og sist vanskelige om man skal ta hensyn til alt og alle.

Og om du åpner avisa eller ser på TV og lurer på hvordan det kan ha seg at elektrisiteten langs Sognefjorden er rekorddyr, mens den rett nord for fjorden blir billig, eller hvordan det er mulig at folk som bor rett ved et av Europas største kraftanlegg betaler mer for strømmen enn folk i Sverige, så høres det ut som dette også er et vanskelig spørsmål å svare på.

Nærmest en gåte er det, hvordan den reine hjemmeavla vannkrafta vår med et trylleslag blir en råvare så dyr at de færreste har råd til å betale for den, og staten må inn og dekke regninga.

Det har å gjøre med fyllingsgrad, nedbør, Ukraina, kullkraft, Putin, gasspriser, overføringskabler, nettoimport, sør og nord og for lite vind på kontinentet. Tilbud og etterspørsel i et innfløkt marked. Og jo lenger diskusjonen går, og jo flere økonomer eksperter og såkalt ansvarlige politikere som melder seg på, jo vanskeligere høres det ut.

Vi må forberede oss på strømrasjonering til vinteren sies det. Rasjonering! Det høres ut som krigen, og de sier det uten å blunke. Fordi det er så vanskelig å stoppe eller forutsi disse kreftene utafor vår kontroll. Og har vært så vanskelig å forutse. Men det er rett og slett ikke sant. Å forstå de fysiske prinsippene bak elektrisitet, det er vanskelig. I alle fall syns jeg det.

Å forstå kraftpolitikken og hva som har gått galt, er ikke vanskelig. Det er dessverre veldig enkelt.

1. Norge er et energiproduserende land. I motsetning til de aller fleste land i verden har vi ikke i moderne tid hatt mangel på energi. Vannkraftutbygginga har lagt grunnlaget både for norsk industristruktur og for livet i norske hus og hytter. Vi produserer fortsatt langt mer kraft enn vi forbruker i løpet av ett år, og vi har gode muligheter til å fortsette med det uten å gjøre annet enn å effektivisere og modernisere vannkrafta.

2. I tillegg er Norge et energieksporterende land. Vi eksporterer store mengder olje og gass, og vi eksporterer netto kraft til kontinentet. Dette er viktig å vite fordi vi i forhold til politikk og økonomi ofte vil ha motsatte interesser av energiimporterende land. Som er stort sett hele resten av Europa.

3. Norsk strøm er billig. Den er betalt ned av folk i Norge mange ganger. Stort sett alle kraftverk er offentlige og bygd for våre skattepenger. Vi har betalt ned gjelda på dem over skatteseddelen og strømregninga. Vi betaler for leie av et linjenett som også er bygd for våre skattepenger. Det koster altså om lag tolv øre kilowatten i snitt å produsere vannkraft i Norge.

4. Siden vi produserer nok billig strøm til å dekke både industrien og husholdningenes behov, ville det vært enkelt å sikre at strømmen i Norge var billig for husholdninger og industri. Det er ingen objektive hindre for det, vi mangler ikke noe for at det skal være mulig. Historisk har det også vært billig strøm til industri og til dels også husholdninger i Norge.

5. Det er bare en grunn til at vi i stedet har ekstremt høye priser i på kraft i sør, og at politikerne står tafatte og maktesløse og ser på at magasin etter magasin tømmes: Markedet.

6. Vi, det vil si politikerne i Norge, har valgt å gjøre strøm til en vare i et europeisk marked. Det er en serie beslutninger som har skapt dette markedet. Overføringskablene gjør det mulig å mate markedet med kraft og inngå avtaler om salg av norsk kraft fra for eksempel Tyssedal til de tyske jernbanene. Men det er kablene i kombinasjon med kraftmarkedet med alle sine friheter og reguleringer som gjør det vanskelig å gjøre det som de fleste i Norge ser ut til å ønske. Bruke den norske kraftproduksjonen på norsk industri og norske husholdninger.

7. Dette var ikke vanskelig å forutse. Tvert om. Fagforeninger, politikere fra blant annet Rødt, finansfolk som Stray Spetalen og ikke minst den gamle industriministeren og Arbeiderpartinestoren Finn Lied forutså det alle sammen. Utenlandskabler i kombinasjon med marked vil gi europeiske strømpriser i Norge, og vil gjøre at vi mister kontroll med krafta vår. Det var enkelt den gangen også.

8. Folk i Norge sløser ikke særlig med strømmen. Forbruket har ikke vært mye høyere i nord enn i sør, sjøl med stor prisforskjell. Den store sløsinga med norsk kraft skjer i offentlig industriell regi. For det første gjennom elektrifiseringen av sokkelen fra land. Et tiltak som reduserer norske CO2-utslipp, men har liten effekt på verdens utslipp. (Reell effekt er den energisparing som ligger i mer effektiv utnyttelse av gassen på land minus energitapet i kraft og gassledningene til og fra plattformene). For det andre sløses rein norsk kraft bort på verdiløs lagring og «mining» av såkalt kryptovaluta. Summen av dette er langt, langt høyere enn hva litt for lange dusjer og manglende sparepærer i husholdningene.

9. Det er ikke egoistisk eller usolidarisk å snakke om norsk kraft og å beskytte norske husholdninger og norsk økonomi. Sjøl om verdens energibehov og klimautslipp henger sammen og må sees i sammenheng, er det det Norge som er både det politiske, økonomiske og opplevde fellesskapet vi lever innafor. Det er folk i Norge som har finansiert vannkraftutbygginga med sine skattepenger, det er norske lokalsamfunn og arbeidslag som har bygd dem, og det er norske kommuner og norske innbyggere som har sett naturen sin bli demma ned og fossene lagt i rør for å skape krafta. Det er innafor det norske demokratiet vi har velger våre politikere og vår politikk, og det er til det norske fellesskapet vi bidrar med arbeid og skatt. Det norske samfunnet slik vi kjenner det er bygd på kraft fra norske vannkraftverk. Det som skjer nå undergraver tilliten i det norske samfunnet. Å snakke om norsk kraft og beskytte norske husholdninger og norsk økonomi, er å investere i fellesskapet.

For å forklare strømprisen med Putins krig i Ukraina, manglende nedbør, sløsing eller grønt skifte må man se bort fra disse ganske åpenbare punktene.

Den store politiske uenigheten står om det er riktig å selge den norske vannkrafta som en vare i et deregulert europeisk marked.

Er det noe de siste årene har vist er det vel at det er en dårlig ide.