Kommentar
NHO har mest rett, men …
NHO-sjef Ole Erik Almlid burde ha forstått at LO-familien, med Kine Asper Vistnes i spissen, mente alvor.
Leif Martin Kirknes
Saken oppsummert
Ved konflikter i arbeidslivet er det både skrevne og uskrevne regler som gjelder.
LO og NHO strides om i hvor stor grad frontfagsoppgjøret i industrien legger føringer for de påfølgende tariffkampene. Og her er vi ved kjernen i grunnlaget for streiken ved hoteller og restauranter.
LO-nestleder Are Tomasgard mener NHO skaper ekstra konflikt når NHO Reiseliv sier nei til kravet om at bedrifter skal forskuttere sykelønn, et krav som ble innfridd i industrioppgjøret.
NHO mener på den annen side at LO burde ha opptrådt annerledes dersom dette kravet gjelder for alle lønnstakerne i privat sektor.
«Frontfaget setter kun normen for lønnskostnadsveksten. Andre elementer fra frontfagsoppgjøret er ikke bindende for oppgjørene som følger etter», sa NHO-sjef Ole Erik Almlid da streiken var et faktum.
«Vi har et felles ansvar for å bidra til et lavest mulig konfliktnivå i oppgjørene», sier LO-nestleder Are Tomasgard til Dagsavisen. Godt sagt.
Direktør for arbeidsliv og tariff i NHO, Nina Melsom, mener at LO burde ha bedt om et samordnet oppgjør, dersom forskuttering av sykepenger var «et gjennomgående krav som skulle gjelde alle overenskomster».
I år ba nemlig LO om et forbundsvist oppgjør, og Fellesforbundet gikk derfor i front og forhandlet med NHO-foreningen Norsk Industri. I et samordnet oppgjør er det LO og NHO som forhandler.
Hvem har rett? LO eller NHO? «Det har vært lange tradisjoner for at det man blir enig om i frontfaget, også kopieres i påfølgende oppgjør, i alle fall innen LO/NHO-området«», svarer Fafo-forsker Kristine Nergaard.
Men så legger hun til at det «i utgangspunktet ikke er slik at det som kommer i frontfaget må kopieres i andre avtaleområder».
Forskeren viser her til hvordan frontfagsmodellen er beskrevet av de tre utvalgene som økonomiprofessor Steinar Holden har ledet. Denne modellen er ikke norsk lov, og det er heller ikke noen absolutte regler for den.
På denne bakgrunn vil jeg konkludere med at NHO har mest rett, ut fra en firkantet tolkning.
Men NHO-toppene burde ha forstått at LO-familien mente alvor, for kravet om forskuttering av sykelønn ble enstemmig vedtatt av LOs representantskap som oppspill til lønnsoppgjøret.
Ved konflikter i arbeidslivet er det både skrevne og uskrevne regler som gjelder.
Det er en skriftlig regel at lønnsrammen som partene blir enige om i frontfaget skal sette normen for påfølgende oppgjør, i privat og offentlig sektor.
Samtidig er det noen uskrevne regler basert på erfaringer og opparbeidet sedvane. Kravet om forskuttering av sykelønn faller under kategorien for uskrevne regler.
NHO har valgt å argumentere prinsipielt mot at bedriftene skal pålegges å forskuttere sykelønn. Men da saken ble satt på spissen, ble det doble Janus-ansiktet synlig.
I første runde våget ikke NHO-familien å sette foten ned, da faren for streik i industrien truet.
Det var tydeligvis «lettere» å godta streik ved hoteller og restauranter, hvor organisasjonsgraden blant de ansatte er lav. Men NHO risikerer å gjøre opp regning uten vert, for Fellesforbundet har en stor streikekasse.
Det handler om solidarisk likebehandling av norske arbeidstakere.
Derfor er det på sin plass å mane til kollektiv fornuft, basert på uskrevne regler. Utspillet ligger hos arbeidsgiverne.
Nå: 0 stillingsannonser

