Kjell Werner

Onsdag samles ledere fra norsk næringsliv, politikk og samfunnsliv på NHOs årskonferanse. Dette har blitt en tradisjon på denne tiden av året.

Helt siden starten i 1989 har konferansen vært en viktig møteplass. Riktignok på NHOs premisser, men likevel interessant og toneangivende for et bredere publikum utover medlemsrekkene i Næringslivets Hovedorganisasjon.

Innovasjon, sikkerhet og Europa er hovedtemaene denne gangen. «Framdrift – mot til å sikte høyt» er overskriften.

«Norge har bedrifter i verdensklasse, men sakker akterut på flere avgjørende områder som kommer til å definere framtidig vekst», sier NHO-sjef Ole Erik Almlid og etterlyser framdrift og økt konkurransekraft.

I en tid med en urolig verden, tollkrig og økende proteksjonisme, er det positivt å registrere at sjefen i Verdens handelsorganisasjon skal sette standarden på årets NHO-konferanse.

Polens finans- og næringsminister kan også gi noen nyttige tips, for Polen har en av EUs raskest voksende økonomier. Det er også å håpe at statsminister Jonas Gahr Støre har noen positive bidrag i ermet.

For egen del er jeg mest interessert i runden mellom NHO-sjef Ole Erik Almlid og LO-leder Kine Asper Vistnes. De skal diskutere framtidens arbeidsliv.

Mitt ønske er dette: Landets bedrifter må bruke mer kraft på å forsterke det organiserte arbeidslivet. Dette gjelder også for fagbevegelsen, men det tar jeg som selvsagt.

Forutsetningen for at den norske samfunnsmodellen skal virke, er nemlig et godt organisert arbeidsliv – med høy grad av organisering både i fagbevegelsen og på arbeidsgiversiden. Dette tjener hele samfunnet på.

Derfor må også politikerne legge til rette for en positiv utvikling, slik Ap-ledede regjeringer har gjort i årevis.

Et organisert arbeidsliv kommer ikke av seg selv. Det forteller historien både her til lands og ikke minst rundt om i verden. La oss ta den globale situasjonen først. En fersk rapport fra ITUC, som er fagbevegelsens største internasjonale paraplyorganisasjon, viser at det går feil vei på store deler av kloden. 

Fagbevegelsen skvises i stadig flere land. «Verden er i en trend med demokratiske tilbakeslag og mer autoritære regimer. Fagforeninger er gjerne noe av det første som angripes», sier Fafo-forsker Camilla Houeland. 

75 prosent av landene som ITUC har kartlagt nekter arbeidstakere å opprette eller bli medlem av en fagforening. Bare de nordiske landene og noen få europeiske land får et slags godkjent-stempel.

I Norge har det vært en positiv utvikling de siste to årene, kan vi lese i et notat fra Fafo-forsker Kristine Nergard. Organisasjonsgraden i fagbevegelsen var på 52 prosent ved utgangen av 2024.

Det er den høyeste andelen siden 2002. Men et gjennomsnittstall skjuler over det faktum at andelen organiserte er bare 43 prosent i privat sektor, og helt nede i 17 prosent innen overnatting og servering. Dette er ikke noe å rope hurra for.

Det er et tankekors at næringslivet er bedre til å organisere egne bedrifter enn det som er tilfellet for fagbevegelsen.

Arbeidsgiversidens organisasjonsgrad i private bedrifter har økt fra 50 prosent på 1980-tallet til 78 prosent i 2024. Fagbevegelsen må absolutt kjenne sin besøkelsestid. Og bedriftseierne bør bry seg like mye om de ansattes ve og vel som egen misforståtte kampkraft.

En fersk forskningsrapport fra Fafo viser nemlig at tariffavtaler gjør arbeidsmarkedet mer effektivt. Ved å motvirke arbeidsgivers makt og heve lønnsnivået, bidrar fagbevegelsen til økt verdiskapning i samfunnet.

Det siste burde være musikk i ørene til bedriftseierne. For dette er helt i tråd med frontfagsmodellen, hvor sentrale forhandlinger knytter lønnsveksten til industriens konkurransekraft.

På den annen side finner vi de høyeste og laveste lønningene utenfor det organiserte arbeidslivet. Slik sett bidrar frontfaget til en sammenpresset lønnsstruktur som dermed virker sosialt utjevnende i tråd med den norske modellen.

Jeg minnes NHOs årskonferanse i 2016, hvor daværende NHO-sjef Kristin Skogen Lund og daværende LO-leder Gerd Kristiansen holdt tale sammen. De lanserte et nytt samarbeid, inspirert av solidaritetsalternativet på 1990-tallet. 2016-initiativet rant dessverre ut i sand.

Mer banebrytende var det da Gro Harlem Brundtlands regjering høsten 1991 nedsatte en sysselsettingskommisjon under ledelse av Per Kleppe. Dette arbeidet endte med bred enighet om det som etter hvert fikk betegnelsen Solidaritetsalternativet.

Daværende LO-leder Yngve Hågensen hadde en avgjørende finger med i spillet. Nevnes bør også Karl Glad, som den gang ledet NHO.

Situasjonen i dag er en annen, men det er tilsvarende utfordringer. Prisstigningen er fortsatt for høy, og arbeidsledigheten blant dagens unge er skremmende stor. Det samme gjelder det såkalte utenforskapet blant de unge.

Samtidig er det knapphet på arbeidskraft i en rekke samfunnsområder, og dette vil forsterke seg når eldrebølgen for alvor ruller inn. Det blir et voldsomt behov for flere ansatte innen helse og omsorg.

Produktivitetsveksten har lenge vært avtakende. Det er en fattig trøst at også andre land sliter med det samme. Industriens konkurransekraft må også forbedres slik at arbeidstakere flest kan få økt kjøpekraft også i årene framover.

Kunstig intelligens er en annen utfordring. Vi bør si som Sveriges tidligere statsminister Stefan Löfven: Vi frykter ikke ny teknologi, vi frykter gammel.

Regjeringen har forbilledlig satt utvalg og kommisjoner i arbeid. Skatt og helse er to stikkord. Dette bør ende i framtidsrettede reformer og forlik. Men også arbeidslivets parter bør kunne bidra med tiltak de kan stå samlet om. Det er behov for et nytt solidaritetsalternativ tilpasset dagens situasjon.

Hansken er kastet. LO-lederen og NHO-sjefen bør sammen gripe muligheten.