Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Fellesforbundets leder Jørn Eggum hadde et historisk krevende utgangspunkt da han skulle sikre medlemmenes kjøpekraft under de utsatte forhandlingene.

Koronakrisen hadde rammet industrien hardt. Antallet permitterte og arbeidsløse var rekordhøyt. Og framtidsutsiktene usikre, men mørke.

– Jeg forhandler for de nederst ved bordet, var Eggums utgangspunkt. Han møtte en motpart som pratet om solidaritet, men ikke ville bidra med annet enn store og provoserende ord.

• Slik ble resultatet i frontfaget: 50 øre til alle, mer til lavtlønte

Administrerende direktør Stein Lier-Hansen er en fargerik aktør. Men noen ganger er spissformuleringene på grensen til det parodiske. Da han i sommer sa at «med tanke på dugnadsdebatten, så bør offentlig ansatte kanskje akseptere at det blir noe færre av dem for å hjelpe samfunnet fremover igjen», provoserte og såret han ikke bare tusenvis av mennesker som hadde jobbet døgnet rundt for å holde samfunnet i gang under en dyp koronakrise.

Han avdekket også en manglende forståelse og respekt for den norske samfunnsmodellen.

Det ble ikke noe bedre da han sammen med NHOs administrerende direktør Ole Erik Almlid, avviste ethvert tillegg og enhver endring som kostet ett eneste øre. Almlid snakket om solidaritet med de arbeidsledige. Og Lier-Hansen mente at det riktige ville være å forhandle ned lønningene.

Så gikk NHO noen nye runder med seg selv og vedtok å si nei til alt som kostet, enten det var sentrale tillegg, høyere minstelønnssatser, forskuttering av sykepenger eller økt kompensasjon for gjeldende ordninger. De advarte også mot lokale lønnstillegg.

• LO-lederen: – Frontfagsoppgjøret gir økt sikkerhet for arbeidsplasser og sysselsetting

Trygge på at de satt med alle kortene ved forhandlingsbordet, slo Lier-Hansen fast at ingen ville forstå en streik i dagens situasjon. Og NHO-sjefen med representantskapet i ryggen, konkluderte med at i år «må norsk arbeidsliv vise samfunnsansvar og bidra til å få norsk økonomi ut av krisen pandemien har skapt.»

Frontfagets ryggrad, selve sjelen; er ansvarlighet. Ingen av Fellesforbundets forhandlere var i det minste i tvil om at situasjonen for norsk industri og arbeidsliv er krevende. Selv ikke blant de utskjelte i offentlig sektor, er det noen som går til forhandlingsbordet uten å føle et tungt ansvar. Men det er uavhengig av krisetider. Ansvarlighet preger også LO og forbundene i oppgangstider. Og da er det ekstra krevende å holde hodet kaldt.

Historien viser at mange administrerende direktører ikke makter å vise den samme ansvarligheten når det gjelder egne lønninger og arbeidsbetingelser. Nå får de en ny mulighet til å ta samfunnsansvar ved å folge opp vedtaket i NHOs representantskap. De bør avstå fra alt!

Administrerende direktør Lier-Hansen hadde helt rett i at en streik ikke ville bli forstått. Men det han kanskje ikke hadde reflektert over, er at en streik heller ikke ville blitt forstått i egne rekker. Blant Fellesforbundets medlemmer var det derimot en erkjennelse av at streik kunne bli nødvendig. Og en av grunnene var den arrogante holdningen fra arbeidsgiverne.

«Respektløst» konstaterte Kjell Smedsrud, nestleder i Raufoss Jern og Metall, da han snakket med NTB.

«Dårlig stemning» var derfor en karakteristikk som ble brukt for å beskrive rammen rundt frontfagsoppgjøret.

Den stemningen bør være noe bedre nå etter rekordlang mekling som ga resultater og viste at frontfaget fungerer, selv i krevende tider. Men det må være et tankekors for arbeidsgiverne at NHO unngikk streiken, fordi ingen i egne rekker ville forstå den. Derfor måtte de åpne pengesekken, også lokalt.

I forkant av forhandlingene var Lier-Hansen ifølge NTB, bekymret for at de skulle «åpne godteposen. Sånn at alle kan komme og forsyne seg». Verken i LO Stat eller LO Kommune er det mange grådige uansvarlige barn i forhandlingsdelegasjonen. Og rammen frontfaget har satt innbyr heller ikke til noen grenseløs fest. Så selv om Lier-Hansen måtte vike fra sine bastante holdninger om ingenting til alle og i hvert fall ikke til de lavtlønte, så kan han sove godt. Og han kan sove trygt – fordi ansatte i offentlig sektor vil sørge for både helse og velferd; kjøpe inn tjenester og produkter fra privat sektor; handle i butikkene; utdanne nye arbeidstakere; holde kollektivtrafikken i gang; sørge for at næringslivet har tilgang til moderne infrastruktur og et effektivt byråkrati. Og ikke minst kan han se fram til ytelser fra Nav, når den tid måtte komme.