JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

Nok en valgkampsommer med innvandringsdebatt?

Det som slår meg som rart er hvorfor mange på venstresiden vil gi de mest kontroversielle utspillene om innvandring fra høyresiden så mye plass, skriver Trygve Svensson.

Det som slår meg som rart er hvorfor mange på venstresiden vil gi de mest kontroversielle utspillene om innvandring fra høyresiden så mye plass, skriver Trygve Svensson.

Kaja Bruskeland & Elen Sonja Klouman

Dette er et meningsinnlegg. Det er skribentens mening som kommer til uttrykk. Du kan sende inn kronikker og kronikkinnlegg til FriFagbevegelse på epost til debatt@lomedia.no
Warning
De som er aktive på venstresiden bør kanskje tenke seg om to ganger før de hopper på tastaturet.

Hver agurktid og hver sommer har sine særegne saker.

I år har det vært mye dramatikk i politikken, og det geopolitiske bakteppet er mer alvorlig enn noen gang. Vi diskuterer stort og smått om hverandre, slik det er i hverdagslivet også.

Det er kort tid siden vi så tilløp til et leiesoldat-styrt statskupp i vårt krigførende naboland Russland. Så fikk vi sommerens mest absurde politiske skandale, med brillesaken fra Oslo Lufthavn.

Alt dette er hendelser utenfor norske politikks vanlige spilleregler. Men det vi vet er at når valgkampen er i gang, så vil partiene forsøke løfte sine mest prioriterte saker på dagsorden.

Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke. Og noen ganger så får politikere god hjelp av de ivrigste motstanderne.

Dette var suksessfaktoren til FrP i svært mange år. Jeg husker ennå 90-tallets TV-debatter, hvor alle konkurrerte i å være uenig med Carl I Hagen. Det fungerte riktig så bra, for Hagen, som kunne stå frem som den eneste originale i panelet.

Dette er lenge siden nå, like lenge siden som FrP var betydelig større enn Høyre på både valg og målinger. Selv om de to partiene fremdeles er bundet sammen i et skjebnefellesskap er dynamikken endret.

FrP har slitt med å finne formen helt siden de gikk ut av regjering, og Sylvi Listhaugs forsøk på å gjenreise Hagens formula virker kanskje, ja, litt datert?

Men grunnen til at jeg kommer på dette er en helt annen politiker. De siste dagene har feeden min på sosiale medier vært overraskende full av mer eller mindre hissige utspill etter at Unge Høyre-leder Ola Svenneby tok til orde for full innvandringsstopp.

De fleste som tar ordet, er aktive i et parti på venstresiden og svært uenig med lederen i ungdomspartiet til Høyre. Det er for øvrig hans eget parti også. Selv med FrP i regjering hadde vi i perioder ganske mye innvandring til Norge, for eksempel under flyktningkrisen.

Er det noe feil med å diskutere innvandring og integrering? Selvfølgelig ikke, det er en av vår tids store spørsmål.

I Agenda har vi jobbet mye med innvandringspolitikk, rett og slett fordi det er viktig i en tid med stor global migrasjon og fordi det er viktig at sentrum-venstre har åpenhjertige og ærlige diskusjoner både om alt fra integrering, kulturbarrierer, valgdeltagelse, ulikhet og kriminalitet: ja, hele det store og mangfoldige feltet som kan plasseres under den litt upresise sekkebetegnelsen: innvandringsdebatt.

Vi har bidratt til både analyse og meningsbrytning om den såkalte håndhilse-saken og saken om familien på Trosterud som bytter skole – utgangspunktet for utspillet til Svenneby.

Hvis man leser begge disse debattene med litt meta-perspektiv, så ser man at de er tøffe. Spesielt på sosiale medier. Men de er også ganske nyanserte.

Mange viser sympati med rektoren, mange tenker at en femtenårings oppførsel ikke nødvendigvis reflekterer hele kulturkrigen, men mange ser også problemene med saken.

På samme vis er mange på venstresiden svært bekymret for at Oslo er en delt by.

Men det som slår meg som rart er hvorfor mange på venstresiden vil gi de mest kontroversielle utspillene om innvandring fra høyresiden så mye plass.

Dette skjer så skjematisk at det nesten kan kalles en slags egen sjanger i agurktiden.

Vanligvis er det FrP som står for utspillet. Det har gjerne liten eller null politisk betydning, men potensielt stor symboleffekt.

En moderne klassiker er da Sylvi Listhaug reiste til Rinkeby, og brått handlet hele valgkampen om «svenske tilstander». Ikke om norsk politikk, og veivalgene våre her, men om en svensk drabantby.

Modellen gjentar seg etter samme fire-takts mønster hver gang:

1: Politiker på høyresiden kommer med et krast utspill, gjerne uten stor politisk effekt.

2: Mange, spesielt på venstresiden reagerer med sterke følelser.

3: Saken dominerer dagsorden på bekostning av andre saker som eldreomsorg, privatisering, skole, velferd, klima, energipolitikk, økonomi og fordeling. Kort sagt: det blir mindre plass til saker som skal avgjøres av velgerne i høst.

4: Hvis det var FrP så ville det kommet en sak om «den tøffe tiden» etter utspillet. (Det tror jeg egentlig Ola Svenneby er for stilfull til å gjøre.)

Poenget er ikke at innvandringsdebatt er feil. Poenget er at jeg tror mange på venstresiden ville tjene på å ta noen ekstra pust for de går til tastaturet.

Det er ikke så viktig at en ungdomspolitikere kommer med krasse utspill som er politisk urealistisk – i alle fall basert på hvordan det var da FrP og Høyre faktisk styrte – og som han ikke har støtte for hverken i eget parti eller generelt.

Det venstresiden vil tjene på å løfte er derimot hvem som har best råd til sommerjobber for unge i hele byen, billigere sports- og fritidstilbud, mer rettferdig boligpolitikk, sterkere finansiering av skolene, ja, alle de sakene hvor det faktisk betyr noe hvem som vinner valget i høst.

Dette er saker hvor de rød-grønne partiene skiller seg fra høyresiden ved at de er villig til å bruke pengene på disse satsningene, fremfor små kutt i eiendomsskatten, for å ta et eksempel.

Det går an å registrere de mest symbolladede utspillene, si seg uenig, og så gå fort videre til å debattere det som faktisk skal stemmes over i høst.

Annonse
Annonse