Kjell Werner

Norge er en oljenasjon – på godt og vondt. Mest det første.

Lille julaften 1969 ble det funnet olje på Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Det ble starten på det norske oljeeventyret. Resultatet så langt er arbeidsplasser, penger til statskassen og nødvendig energi til verden.

Framsynte politikere sørget for å ta nasjonal kontroll over olje- og gassressursene på norsk sokkel. Til fellesskapet beste. Da oljeinntektene strømmet inn, ble disse satt på et oljefond for å unngå overoppheting av norsk økonomi. Samtidig sikrer fondet at oljeeventyret også kommer de neste generasjonene til gode rent økonomisk.  

Regjeringen kan bruke flere oljemilliarder neste år enn det økonomene så for seg for kort tid siden. Takket være mye flaks.

Men det økonomiske handlingsrommet blir mindre i årene framover, og det kan bli virkelig smalhans dersom vi får litt uflaks. Da må politikerne virkelig prioritere, altså si mer nei til alle gode formål.

Dette er i korthet den økonomiske situasjonen, slik vi kan lese på og mellom linjene i budsjettdokumentene som finansminister Trygve Slagsvold Vedum presenterte i oktober. Regjeringen legger opp til å bruke rekordmange oljemilliarder i neste års statsbudsjett.

Samtidig er det viktig å holde igjen på pengebruken. Alternativet er at renta øker mer enn det Norges Bank allerede har skissert. Sentralbanksjef Ida Wolden Bache sitter nemlig med riset bak speilet.

Regjeringens forslag innebærer at det skal pumpes 410 oljemilliarder inn i 2024-budsjettet for å få endene til å møtes.

Denne summen tilsvarer de samlede kostnadene til sykehus, samferdsel og forsvar av landet. Oljepengebruken er likevel godt under rettesnoren i den magiske handlingsregelen. Den sier at politikerne over tid kan bruke 3 prosent av Oljefondet. Nå har dette i praksis blitt omgjort til at det bare skal brukes 2,7 prosent i normale tider.

I dårlige tider kan det brukes mer, forutsatt at politikerne klarer å holde tilsvarende igjen i gode tider.

På denne bakgrunn er det neppe tilfeldig at regjeringen har lagt seg på nettopp 2,7 prosent oljepengebruk neste år. Reaksjonene fra toneangivende samfunnsøkonomer tyder på at regjeringen har truffet blink. Regjeringen og Norges Bank må sette alt inn på å dempe inflasjonen – dra lasset på hver sin kant. Og da må retningen være den samme.

Alternativet vil gjøre vondt verre for oss alle. Den norske inflasjonen er nå på 3,3 prosent. Norges Banks hovedoppgave er å bruke rentevåpenet til å styre mot en prisstigning på om lag to prosent.

Vi må ikke glemme årsakene til den høye inflasjonen.

Gjenhentingen etter pandemien og Russlands invasjonskrig i Ukraina er de to viktigste faktorene. Samtidig slår følgene av krigen i Ukraina inn som store utgiftsposter på det norske statsbudsjettet.

Det koster å ta imot flyktninger og å hjelpe landet både økonomisk og med krigsmateriell. På toppen av dette er det bred enighet om å styrke Forsvaret ytterligere her til lands.

Det er verdt å notere seg at regjeringen er mer optimistisk enn Norges Bank.

Regjeringen tror at prisveksten neste år blir 3,8 prosent og anslår at den vil gå ned til 2,5 prosent i 2025. Vi øyner lysere tider og kan dermed skimte utsikter til litt lavere rentenivå allerede neste høst.

Hvis økonomene i Finansdepartementet får rett, vil den vanlige arbeidstaker omsider få en liten reallønnsvekst i 2024.

Norge har hatt flaks på to måter de siste årene.

Oljefondet har vokst raskere enn anslått, og det er mer verdt «takket være» det faktum at krona har svekket seg. For fire år siden anslo Finansdepartementet at Oljefondet vil være på 11.600 milliarder kroner ved inngangen til 2024.

Det nye anslaget er at Oljefondet vil være på 15.300 milliarder kroner ved nyttår. Dermed har politikerne på kort tid «fått» rundt 100 milliarder i ekstra avkastning til å kunne bruke til gode formål.

22 prosent av statsbudsjettets utgifter betales nå med oljepenger. For femten år siden var denne andelen bare seks prosent.

Norge har kort og godt blitt mye mer avhengig av at Oljefondet er stort. Samtidig er Norge blitt mer sårbar for utviklingen på verdens børser, siden Oljefondet vokser mer og mer som internasjonal pengemaskin. Direkteinntektene fra oljevirksomheten på norsk sokkel utgjør en stadig mindre andel av fondet.

Et globalt tilbakeslag, og i verste fall et børskrakk, utgjør et stort usikkerhetsmoment. Norge tar derfor en stor risiko dersom vi stoler for mye på at Oljefondet skal fortsette å vokse på aksjeutviklingen ute i verden. Det kan bli særdeles vanskelig for politikerne dersom de brått må kutte kraftig på viktige poster i statsbudsjettet.

Sjefene i Norges Bank har i lang tid hevet pekefingeren. Oljefondsjef Nicolai Tangen har til og med antydet at markedet fort kan falle med 40 prosent. Flere økonomer tar derfor til orde for å endre handlingsregelen for å gjøre Norge mindre sårbar for fall på verdens børser.

Det kan rent teknisk gjøres på flere måter. Men vi kommer langt med sunn fornuft, ved holde litt igjen på pengebruken og være mer nøye med hva vi bruker oljemilliardene på.

Høyre-nestleder Henrik Asheim ønsker å stramme til og går inn for at «handlingsrommet skal gå til investeringer og ikke til stadig økende løpende utgifter til velferd». Dette er en god ide og i tråd med intensjonen i handlingsregelen da den ble innført av Stoltenberg I-regjeringen i 2001.

Dersom vi i større grad bruker oljepengene til for eksempel å bygge jernbane og veier, vil det være lettere å stramme inn i statsbudsjettet, sette noen prosjekter på vent, når vi får et økonomisk tilbakeslag. Det samme vil være tilfellet dersom vi bruker oljepenger på forskning og utvikling.

Å stramme inn på offentlig velferd vil være nærmest politisk umulig. Bare tenk på reaksjonene som vil komme hvis vi må stenge skoler eller legge ned sykehus.

Henrik Asheim nevner i god Høyre-stil at skatter og avgifter også må senkes. Det er en dårlig ide siden det i årene framover blir stadig flere eldre som må finansieres av færre i yrkesaktiv alder. Samtidig vil statens inntekter fra oljevirksomheten gå ned. Det er grunn til å minne om at Erna Solbergs regjering tok grundig for seg av Oljefondet. Derfor blir det nå desto vanskeligere for Jonas Gahr Støre & co å holde tilsvarende igjen.

Vi må alle heve blikket og se mer framover i tid. Det vil være risikabelt å satse på at Norge bare kan ha flaks.

Plutselig får vi uflaks. De siste ti årene har politikerne kunnet øse av Oljefondet. De har bedagelig sagt «ja takk, begge deler» i god Ole Brumm-stil. Men denne æraen er over. Nå må det prioriteres.

Krukka med honning må stå urørt. Vi må nøye oss med melk.