Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Dette er en rettesnor som har tjent Norge godt. Derfor er det på sin plass å gi honnør til daværende statsminister Jens Stoltenberg og hans finansminister, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Handlingsregelen innebærer kort fortalt at vi bare skal bruke rentepengene av innskuddet i oljefondet. På den måten blir oljefondet en evighetsmaskin som også kommer neste generasjoner til gode.

Da oljefondet ble opprettet under navnet Statens pensjonsfond utland i 1990 var det bred enighet om at fondet skulle investere pengene i utlandet, og ikke i Norge. Begrunnelsen er å hindre en overopphetet økonomi hvor rentenivået og prisstigningen kommer ut av kontroll, noe som i neste omgang vil gå ut over norske arbeidsplasser. De første oljekronene kom inn på oljefondet allerede i 1996, og utover mot årtusenskiftet steg oljeformuen betydelig.

Kommentar: «Nå må oljemilliardene brukes med større omhu»

Sommeren 2000 varslet Jens Stoltenberg at regjeringen ville legge opp til en gradvis økt bruk av oljepenger. 29. mars 2001 kom svaret i form av den såkalte handlingsregelen. Økonomene i Finansdepartementet hadde utredet spørsmålet, og parhestene Stoltenberg og Schjøtt-Pedersen sikret seg ryggdekning hos LO-leder Yngve Hågensen. Det var et modig grep i en tid hvor Frp-formann Carl I. Hagen hadde en tredel av velgerne i ryggen på meningsmålingene. Hagens budskap var nemlig å bruke oljemilliarder over en lav sko, altså det samme som dagens Frp-ledelse står for.

I dag har Norge 11.000 oljemilliarder på bok, og hver femte krone på statsbudsjettet er ei oljekrone. Handlingsregelen sier at politikerne skal kunne bruke tre prosent av oljefondet i et normalår. Samtidig åpnes det for å bruke flere oljemilliarder i krisetider, som nå under koronapandemien. Politikerne skal ha ros for at det brukes oljemilliarder for å holde hjulene i gang og dempe de negative virkningene av pandemien. Men når krisen er over, må det strammes inn. Det er ofte lettere sagt enn gjort.

Kommentar: «Klimastrid blir valgkamp»

Det er mange eksempler på land som ikke har klart å styre inntekter fra store ressurser på en god måte. «Hollandsk syke» har blitt et begrep på nettopp dette. Nederland fant store gassressurser på 1960-tallet. Inntektene fra disse ble brukt til å blåse opp offentlig sektor, noe som igjen førte til at industrien kom i skvis. Da inntektene fra gassen senere sank, måtte Nederland gjennom en skikkelig slankekur.

Regjeringen til Erna Solberg har brukt historisk mange oljemilliarder, også før pandemien. Erna & co har riktignok holdt seg innenfor handlingsregelen, men de borgerlige kunne med fordel ha holdt enda litt mer igjen de første seks regjeringsårene. Lærdommen er at det skal sterk rygg til for å bære gode dager.