Jo Moen Bredeveien, journalist i Dagsavisen

Det kan være selsomt å høre norske journalister på pressekonferanser om smitteverntiltak. Stenge hele landet, sier du? Men hva med hytta? Hva med den? For vi må jo få dra på hytta i påska!

Begrepet middelklassen stammer fra tredjestanden i det franske samfunnet, fra den gjengen som fikk nok av adelens og de geistlige privilegier, og ble en drivkraft bak den franske revolusjon.

Men hvem er vi? «Ofte brukt samlebetegnelse for store samfunnslag som ikke faller inn under klarere kategorier som arbeiderklasse eller overklasse», skriver Store norske leksikon. Funksjonærer, næringsdrivende, folk i frie yrker.

«Dritten i midten». Småborgerskap. Verdensborgere. Gjengen som holder samfunnet samlet, et bolverk mot kaos, anarki og pøbelvelde. Eller stedet der klassekampen går for å dø. Et progressivt lyst i mørket, eller en småborgerlig, moralistisk gjeng med et klamt grep om samfunnets til enhver tids rådende moral.

Det er rett og slett ikke så enkelt å definere middelklassen, selv om vi slenger rundt med begrepet i alle mulige sammenhenger. Men en ting har i alle fall blitt veldig tydelig den siste uka: Norske journalister er middelklasse.

Da Erna Solbergs smittevernsbruddhelg på Geilo ble avslørt, sendte TV2 et segment der kanalens politiske kommentator Aslak Eriksrud hakket løs på statsministeren. Eriksrud ble filmet utenfor sin egen bopel, og var sjeldent engasjert. Han var «tom for ord», «tom for adjektiver» og trodde knapt det han hørte.

Eriksruds utbrudd var sjikanøst og avslørte en politisk agenda, ifølge partifeller av Solberg. Det var helt innafor, ifølge meg.

Men det var også avslørende. Vi har begrenset barnas liv, sa Eriksrud indignert. Kona måtte feire en femtiårsdag med tometers avstand, polvotter og et halvt glass champagne i nabolaget. Og så gjør statsministeren dette?

For all del: Vi snakker om alvorlige inngrep i retten til privatliv. Men jeg tok meg i å undre: Hvor er dette engasjementet over daglige nyheter om folk som mister levebrødet under pandemien?

Hvorfor blir ikke norske politiske kommentatorer anklaget for politisk slagside av Ernas partikaniner fordi vi brøler ut om urettferdigheten i at barnefamilier får inntekten redusert med flere hundre tusen, mens andre nyter godt av lave renter og stigende boligpriser?

Når hele bransjer må ta støyten, mens vi andre klarer oss helt ok på hjemmekontor?

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu har omtalt journalister som gjør seg til talspersoner for den småborgerlige moral, som «små samvittighetsdirektører». Det er kanskje den rollen vi inntar når vi hamrer løs på politikere som har brutt «etiske regler». Når vi peker på dem som bryter smittevernet. Når vi gjør oss til smaksdommere, som avgjør om et politisk utspill faller innenfor det vi til enhver tid oppfatter som den gode smak.

Og alt dette gjør vi fordi vi er de vi er. Vi er middelklassen.

Kronikk: «Tannhelse er det siste hullet i velferdsstaten»

Det var ikke vi journalister som avslørte Nav-skandalen. Vi skriver lite om UDI-køa for å søke om lovlig opphold i landet. Vi er mer opptatt av hvordan streiker rammer dagliglivet enn av lønns- og rettighetskampen som ligger til grunn for streikene.

Vi er jo ikke der. Vi er derimot evig opptatt av om vi får dra på hytta, under regjeringens koronapressekonferanser.

Det får vi. Bent Høie vil selv dra. Men vi stenger nå hele landet. Lar hele bransjer gå dukken i byer uten smitte. Det kan være nødvendig. Men det får vi ikke vite – fordi vi er så opptatt av hytta at vi glemmer å presse fram gode forklaringer på hvorfor Trondheim må stenge ned etter fem døgn uten et eneste smittetilfelle. Får vi dra? Vi får dra, sant? På hytta?

Det er få journalister, i alle fall de toneangivende, som kjenner trangboddheten øst i Oslo på livet. Om jeg lener meg ut av vinduet mitt her jeg sitter og skriver dette i en hyggelig, liten landsby av en bydel i Oslo indre øst, kan jeg se ned på huset til en profilert Dagbladet-kommentator og hennes kollega i Avisa Oslo.

Vi har god plass og vi bor sentralt. Dette former nyhetene. I et innslag på NRK Oslo og Viken kan NRKs økonomiekspert Cecilie Langum Becker fortelle at man trenger 3,4 millioner kroner for å kjøpe en leilighet i Oslo og «ha litt å velge i når du skal gå på visninger».

Et kjapt søk på finn.no med filter på «Oslo», 30 til 50 kvadratmeter og totalpris på 3 millioner, gir meg et utvalg på 22 leiligheter. Altså «litt å velge i». Flere av disse 22 er solgt, noen er oppussingsobjekter. Brorparten har likevel noe annet til felles: De ligger i bydeler som Stovner, Søndre Nordstrand og Grorud. Det bor ikke mange journalister i disse bydelene, som preges av etnisk mangfold og lave inntekter.

Og på alle vis ligger et stykke unna Marienlyst og Akersgata og TV2s lokaler i Bjørvika.

Situasjonen på boligmarkedet i Oslo er bekmørk, og dette er ikke et forsøk på å forsvare prisnivået eller boligpolitikken. Men eksemplet viser at verden ser ut som den gjør, fordi man står der man står.

Og vi journalister står med beina trygt plassert i middelklassen.

Les også: Acer-debatten: «Bruk energi i fellesskap»