Ane Bamle Tjellaug

Du trenger «et sett med nye lederverktøy for å få det beste ut av dine unge medarbeidere», sier fagforbundet Tekna.

De arrangerer kurs for at vi skal klare å jobbe sammen med den såkalte generasjon Z - unge født mellom 1997 og 2012.

Fagforbundet Nitos kurs vil gi deg «dypere forståelse for Gen Z og deres unike perspektiver. Du vil oppdage hvordan du kan tilpasse deg som kollega og kanskje tilpasse arbeidsmetodene for å utnytte deres kreativitet, innovasjon og digitale kompetanse.»

Så spesielle er tydeligvis disse mystiske unge menneskene som nå er på vei inn i arbeidslivet for fullt.

De har oppdratt dem sjøl

Hvis du går på kurs for å lære hvordan du skal legge til rette for en gruppe ansatte, og samtidig lurer på hvorfor de krever så mye tilrettelegging - så har du kanskje svaret på spørsmålet ditt.

En undersøkelse fra NHO viser to av tre arbeidsgivere mener Gen Z er mer krevende å lede, og at de har dårligere arbeidsmoral enn tidligere generasjoner. 

Men dette er generasjonen dagens ledere sjøl har oppdratt.

De glemte kanskje at de skulle møte dem igjen som egne ansatte et par år seinere.

Foreldre ringer universitetet

Gen Z har fått et ufortjent dårlig rykte. Vi må plassere ansvaret der det faktisk hører hjemme.

For parallelt med debatten om generasjon Z og hvor kravstore og spesielle de er, kan vi lese om foreldre som krever at lærerne skal legge til rette for akkurat deres barn.

Tillitsvalgte i skolen forteller om lærere som blir bedt om å passe på at barna spiser opp matpakka si, legge bøker i sekken for dem så de ikke glemmer det og legge til rette for elever som har sovet dårlig om natta.

Og vi hører om foreldre som ringer universitetet for å ordne opp i studieløpet til sitt voksne barn. De vil klage på karakterene, være med på studieveiledning eller ber foreleseren sjekke at deres avkom har det bra på studiestedet. 

Er det rart at disse unge voksne trenger litt ekstra oppfølging i arbeidslivet?

Vi må forstå hverandre

Nå står vi i fare for at helikopterforeldrene blir helikoptersjefer. Og da er det viktig å ikke bli en curlingkollega. For selv om vi selvfølgelig skal prøve å forstå hverandre på tvers av generasjoner, må forståelsen gå begge veier.

Alle har vært ferske i arbeidslivet. Og det er ikke sikkert at «sånn gjør vi det her»-holdningen, som mange av oss har møtt tidlig i arbeidslivet, er den beste. Men vi kan heller ikke koste vekk alle hindringer som kommer i veien for våre nye, unge kollegaer.

«Mora di jobber ikke her», står det på passiv-aggressive skilt i møkkete felleskjøkken på norske arbeidsplasser.

«Selv om de er unge, er de ikke ungene dine», bør broderes med korssting og henges opp på norske lederkontor.

Forventer at sjefen løser problemet

Samtidig er det egentlig veldig positivt at arbeidsgivere gjør alt de kan for å legge til rette for arbeidstakernes behov. Det er jo det hele fagbevegelsen kjemper for.

Men det spørs hvor lenge det varer. Og det er viktig å legge merke til én ting:

I podkasten Rørsla forteller Sofie, som er 20, at hennes generasjon er mer opplyst om hvilke rettigheter de har i arbeidslivet, fordi det er så mye informasjon tilgjengelig for dem. De krever mer, fordi de vet hvilke rettigheter de har.

Men:

– Jeg tror at vi ikke er så avhengige av å gå sammen til sjefene. Vi trenger ikke et flertall for at sjefen skal høre på deg, sier Sofie i podkasten.

Og sjefen hennes, Mari Langva, bekrefter at de ansatte kommer til henne, selv om de nødvendigvis forteller hverandre hva de sliter med:

– De forventer at problemene blir tatt tak i og gjort noe med.

Det er bra, så lenge sjefen faktisk er villig til å gjøre noe med problemet. Men den dagen de blir møtt med et skuldertrekk, trenger også Gen Z noe mer.

Da trenger de en fagforening. 

Hør mer om Gen Z i en fersk episode av podkasten Rørsla: