Sara Eline Grønvold

Regjeringens forslag til ny barnelov har skapt stort engasjement. Det er særlig nyvinningen «delt myndighet» som har fått hard medfart.

Forslaget er å skille beslutningsmyndighet fra bosted, og at denne som utgangspunkt er delt mellom foreldrene ved samlivsbrudd. Frem til nå har myndigheten vært knyttet til å ha barnet boende hos seg.

Noen ønsker å fremstille dette som en kjønnskamp, og det er kanskje ikke så rart med tanke på at departementet fremhever nettopp likestilling som et av de viktigste hensynene bak ny barnelov.

For oss som ikke jobber med verken kvinners eller menns rettigheter, men barns rett til å få nettopp sin sak vurdert individuelt og konkret, er ikke dette et spørsmål om hvem som slår mest, eller hvor mange rettsavgjørelser som går i mors eller fars favør.

Det enkelte barnets beste må stå i sentrum for vurderinger knyttet til både bosted og myndighet til å bestemme. FNs barnekonvensjon ligger til grunn for all Redd Barnas politikk og arbeid. Barns rett til en konkret og individuell barnets beste-vurdering, står i en særstilling, også i foreldretvister.

Barnets beste er dessuten nedfelt i en rekke særlover, og ikke minst Grunnlovens § 104, noe som understreker tyngden av denne rettigheten. Dessverre tar regjeringen forslag til ny barnelov større hensyn til likestilling mellom foreldre, og en slags «rettferdig fordeling», fremfor barnets beste.

Redd Barna er helt enige i at barns rett til familieliv og ikke minst, barnets beste, i mange tilfeller betyr delt myndighet. Men i de sakene burde man komme til dette resultatet etter en barnets beste-vurdering. Hva som er det enkelte barnets beste, må vurderes åpent og fritt.

En hovedregel om at et visst resultat er idealløsningen, danner et utgangspunkt for denne vurderingen. Selv om hovedregelen kan fravikes dersom delt myndighet ikke er til barnets beste, skal dette alltid noe til. Heldigvis klarer de fleste foreldre å bli enige om gode løsninger i samarbeid med barna sine.

Det er grunn til å minne om at bestemmelsen om delt myndighet først og fremst har betydning der foreldrene ikke klarer å bli enige. Man kan ikke bygge regler for foreldre i konflikt, etter modell av de foreldrene som allerede er enige.

Foreldre i konflikt, som nå skal måtte bli enige om langt mer praktiske problemstillinger enn hvor barnet skal bo, slik det later til at barne- og familieminister Lene Vågslid  tror at er den hovedsakelige endringen.

«Alle» hevder at det er barns rettigheter som er det viktigste hensynet for dem, både blant politikere og høringsinstanser. Likevel sklir diskusjonen raskt over i et foreldre- og rettferdighetsperspektiv.

Vi savner at man setter seg inn i barnas sted, ved å lytte til barn, og ved å forestille seg hvordan det er å ha to foreldre som krangler om du skal begynne på fotball eller ridning, og om du skal få være med på klassetur. 

Redd Barna er enige med flere av de øvrige høringsinstansene, som barnerettsgruppen ved juridisk fakultet (UiO), forskergruppen for barnerett ved UiT og Oslo tingrett, som mener at forslaget vil kunne føre til flere konflikter mellom foreldre for norske domstoler.

Slike konflikter vet vi at er skadelige for barna. Dette er altså ikke et likestillingsspørsmål. Dette handler om barns rettigheter.