Peggy Hessen Følsvik

«Krigen har kostet livet til mange av våre kamerater og familiemedlemmer», fortalte våre ukrainske venner da vi besøkte dem i Ukraina for noen uker siden.

«De av oss som har overlevd så langt har fått livene våre, jobbene våre og hverdagene snudd opp ned», la de til.

Det samme forteller våre venner i Palestina, og Khaing Zar Aung som nylig mottok Arthur Svensson-prisen for sin innsats for demokrati og menneskerettigheter på vegne av fagbevegelsen fra Myanmar.

Ingen av dem som er tettest på konfliktene i disse landene har helt tro på at de vil overleve og med god grunn.

For ofte er det arbeiderklassen som sendes først ut i krigen, som ofrer mest for freden og kjemper hardest for at menneskerettigheter og folkeretten skal respekteres. For at friheten skal vernes. Både i krig og fred.

Vi har allerede sett hvordan en global pandemi påvirket helse, levekår og arbeidsliv her hjemme. Vi ser hvordan den russiske invasjonen av Ukraina og den påfølgende flyktningstrømmen påvirker økonomien også i Norge.

Vi vet at salg av norske varer og dermed norske arbeidsplasser er helt avhengig av avtalen vi har med EU, også kjent som EØS-avtalen.

Vi kan ikke isolere oss fra verdens utfordringer og både fordeler og ulemper vi får her hjemme, kommer utenfra.

Isolasjon og alenegang er aldri svaret. For problemene vil komme selv om vi i Norge skulle finne på å trekke oss ut av internasjonale samarbeid. Det finnes ingen hjørner av verden vi kan gjemme oss mot globale klima-, helse-, geopolitiske eller økonomiske problemer. Det eneste valget vi har er å mobilisere internasjonalt for å påvirke der vi kan, samtidig som vi gjør vårt beste for å beskytte det vi har her hjemme.

Forholdene ute er en temperaturmåler på hvordan ting kan gå her hjemme og hva som vil skylle innover landet.

Og da ser det kort fortalt begredelig ut. Den internasjonale fagbevegelsens nye kartlegging av demokrati og menneskerettigheter viser at ting går fra vondt til verre. Vi lever med stor usikkerhet rundt oss.

Med kriger, polarisering og økende spenninger mellom stormaktene. Økende ulikhet og stadig flere flyktninger. Og aldri har verden opplevd et varmere år enn 2023.

Fagbevegelsens rettigheter innskrenkes i mange land. Mesteparten av verdens befolkning lever i land hvor organisasjons- og forhandlingsretten er begrenset og fagbevegelsen er ofte den første som blir utsatt for press fra autoritære ledere. En rekke fagforeningsledere er på flukt og vi må regne med at disse problemene vil øke.

Presset på streikeretten er en viktig del av utfordringene fagbevegelsen opplever, og nå i økende grad også i europeiske land.

Vi trenger ikke gå lenger enn til Finland for å se at streikeretten er under press. Der har også store arbeidsgiverorganisasjoner trukket seg ut av nasjonale tariffavtaler til fordel for bedriftsavtaler for derigjennom å undergrave en viktig bærebjelke i den nordiske modellen.

Utviklingstrekkene undergraver institusjoner og allianser som er viktig for Norge i en sammenkoblet verden. Det meste som skjer utenfor landets grenser påvirker norsk næringsliv, norske arbeidsplasser, norsk sikkerhet, beredskap og velferd. Vi er helt avhengige av samhandel og samarbeid med andre land.

Det betyr også at den globale utviklingen krever økt omstillingsevne her hjemme, nye strategiske allianser og nytenkning i forhold til omverdenen. I en verden hvor så vel polariseringen, som kompleksiteten øker blir det viktig å utnytte det handlingsrommet vi har til å påvirke beslutninger i internasjonale fora.

For oss i LO er det viktig å beskytte norske arbeidsplasser. Det betyr å fremme handelsavtaler og beskytte EØS-avtalen, men det betyr også å kjempe for arbeidstakerrettigheter og demokrati ute.

Det er viktig i seg selv for en internasjonalt solidarisk arbeiderbevegelse, men også fordi hvis disse forvitrer vil det merkes her hjemme.

Vi jobber med bistandsmidler i partnerskap med partnere i en rekke land ute. Vi bidrar med egne midler fra LOs medlemmer til hardt pressede fagforeningskamerater internasjonalt i land som Belarus, Ukraina, Myanmar og Palestina.

Vi er glade for å se en kraftfull utenrikspolitikk fra regjeringen. Basert på Hurdalsplattformen og prioriteringer i statsbudsjettene fram til nå forventer vi å se ytterligere mobilisering fra regjeringen for faglige rettigheter, sosial dialog og fagbevegelsen internasjonalt i tiden framover og ikke minst neste statsbudsjett.

For LO er det viktig at regjeringens politikk følges opp med eget program i regi av regjeringen for beskyttelse av fagforeningsledere; at arbeidstakerrettigheter etableres som en prioritert plattform i regjeringens utenrikspolitikk og at respekt for organisasjons-, forhandlings- og streikerett legges inn som minimumskrav i alle handelsavtaler og regjeringens eierskapspolitikk. Oppfølgning av våre forpliktelser innenfor EØS-avtalen må også intensiveres.

Utenrikspolitikk er innenrikspolitikk. Å hekte seg av verden er en svært dårlig løsning. Derfor ønsker vi tillegg en bred tverrpolitisk diskusjon om veivalg og scenarier for norsk utenrikspolitikk velkommen.