Ørjan Takle

Det er egentlig bare så vidt det er mulig å snakke om positive marginer i det hele tatt. Det forteller de oss ved hvert eneste lønnsoppgjør.

De samme direktørene jobber ellers som konkurrenter i kampen om å vinne stadig nye anbudskontrakter. Men da kappes de om å overbevise våre fylkeskommunale oppdragsgivere om hvem som kan drifte anbudsområdet billigst. Og den som vinner den kampen er selvsagt også den arbeidsgiveren, som faktisk har de laveste marginene. Og derfor også den arbeidsgiveren som har minst å gi i lønnsoppgjøret.

Det gjelder riktignok først og fremst lønnsoppgjøret med oss sjåførene. For de tre direktørene for Vy, Tide og Nobina fikk i snitt et lønnsløft fra 2018 til 2019 på ca 11%. En direktør oppebærer omtrent 7 sjåførlønninger hver.

I år har de i tillegg svartmalt situasjonen i forhold til Koronapandemien. Og det er nesten ikke grenser for hvor mørkt det ser ut. Tapte billettinntekter vil føre til store underskudd, reduksjon i rutetransporten og oppsigelser av sjåførene.

Men det er rent faktisk sånn, at antall reiser i pressområdene vil øke som følge av økt tilflytting. Det vil skje uavhengig av pandemien. Og det er det offentlige sitt ansvar å løse det problemet. Det er faktisk en av tre store kjerneområder for fylkeskommunene. Videregående skole, veiutbygging og - vedlikehold, samt kollektivtransport er hovedansvaret for fylkeskommunen. Og staten har ansvar for å sørge for at fylkeskommunen klarer de oppgavene. Og her er det statsbudsjettet som styrer løpet. Da fremstår regjeringen hvert eneste år med løfter om at kommuner og fylkeskommuner selvfølgelig skal få det de trenger. Og like sikkert vil kommuner og fylkeskommuner hevde at de på langt nær får dekket sine merutgifter. Sannheten ligger normalt et sted midt i mellom.

Men uansett er det et offentlig ansvar å løse det voksende transportbehovet.

Tre løsninger

Økning i antall reiser kan løses på tre måter. Man kan påvirke at elever, studenter og arbeidsfolk reiser mer spredt enn de gjør i dag, og i større grad opprettholder hjemmeundervisning og hjemmekontor. Det vil de helt sikkert prøve. Og i noen grad lykkes med. I dag forteller kollektivtransportforeningen på nyhetene at månedskort er gammeldags. Det er et ledd i å spre transportbehovet ut over driftsdøgnet.

Eller de kan fortsette utbygging av kollektivtrafikken. Det er de forpliktet til gjennom vedtatte regionale, nasjonal og europeiske transportplaner. I tillegg til å være en grønn løsning, er det også en vesentlig billigere og dermed også foretrukket løsning.

Det tredje alternativet vil være å ruste opp eksisterende veinett til ikke bare å håndtere dagens behov, men også et betydelig økt behov. Det finnes det ikke politisk flertall for. Det er heller ikke i tråd med det økte miljømessige hensynet.

Vi tror ikke på svartmalingen. Det er mulig deler av bussmarkedet ikke vil tåle å imøtekomme endringer i reisemønster og våre krav. Sånn vil det alltid være. Da må man noen ganger forholde seg til endringer i markedet og samfunnet. Hovedtyngden av bussjåførene bør få en lønn å leve av i et yrke å leve med. Det er ingen grunn til at ikke også vi skal ta del i den økningen i rikdom og velferd, som resten av samfunnet får. Man kan ikke holde en så stor yrkesgruppe nede for å redde gårsdagens næringsliv. Pandemien har forandret våre vaner og vårt forbruk. Det er ikke sjåførens skyld.

Derfor var det ikke mulig å bli enig i forhandlingene så langt. Rent faktisk mangler vi like i underkant av 20 kr på det vi er blitt lovet for 13 år siden. Og det er før vi i det hele tatt begynner på årets oppgjør.

Sin egen største fiende

For oss i Fellesforbundet sitt bransjeråd er det viktig at medlemmene engasjerer seg. At dere forbereder dere på en streik. Streik har ikke vært så aktuelt som i år siden 1998. Det er viktig at vi har dere i ryggen. Bransjerådet er sjåførenes talsrør og spydspiss. Det er viktig at vi snakker på vegne av dere. Kravene ligger blant annet på tariffsidene på www.fellesforbundet.no. Nesten alle kravene er med videre. Spesielt hele punkt 1.

Dersom sjåførene ikke tror det er mulig å få innfridd 13 år gamle løfter denne gangen heller, så må dere si det. Dersom dere mener vi skal være glad for at vi har jobb, og at vi bør være førnøyd med det, så må dere si det.

Dersom dere derimot mener at vi har ventet lenge nok. At 13 år egentlig er for lenge. At nå er det vår tur. Så fortell oss det. Dersom dere mener at vi sammen er sterke, og dertil er villig til å ta kampen, så må dere fortelle oss det. Vi kan ikke slå i bordet med tyngde uten dere i ryggen.

Ofte når jeg leser debatten her, tenker jeg at bussjåførene er sin egen største fiende i lønnsoppgjøret. Ikke vær det.