KOMMENTAR: SVEIN-YNGVE MADSSEN, REDAKTØR I LO-AKTUELT

sym@lomedia.no

Oslo SV har lagt fram en rapport som dokumenterer de enorme forskjellene i en delt hovedstad. «Lite nytt under solen», konkluderte forsker Jørn Ljunggren, ved Institutt for samfunnsforskning. Men hans viktige poeng var at dokumentasjonen likevel var nødvendig for å holde debatten i gang. Han advarte mot at velkjente fakta fort blir selvfølgeligheter. Faren er da at de store forskjellene framstår som naturlig.

Oslo har alltid vært en klassedelt by, men nå blir de rike rikere og forskjellene øker. Her er noen kalde fakta:

• Nettoformuen er over 200 ganger høyere i bydel Vestre Aker sammenlignet med Grünerløkka.

• Bare 4 prosent av barna på Slemdal bor i fattige familier, mens 58 prosent av barna er fattige på Grønland.

• På Sagene er det bare 12 prosent av ungdommen som ikke har fullført videregående skole, mens frafallet på Fossum er 48 prosent.

Denne listen kan gjøres uendelig lang. Alt av fakta viser stort sett det samme. Forskjellene rammer deg på alle deler av livet ditt. Er du nede på stigen bor du dårligere, du er feitere, helsa er dårligere, du lever kortere, du har mindre penger og dårligere tenner, du sliter på jobben hvis du da ikke er arbeidsløs eller ufør. Du har ikke arvet penger, men elendighet.

Da Oslo SV la fram sin nye rapport understrekte Oslos ordfører Marianne Borgen at forskjellene gjør noe med fellesskapet og samholdet. Vi opplever mindre trygghet.

– Boligpolitikken er en forskjellsmaskin og selv idretten er i ferd med å bli et klassedelt tilbud, sa Borgen.

p

SVs finanspolitiske talsperson Kari Elisabeth Kaski vektla at det er økonomisk lønnsomt å ha samfunn med små forskjeller. Hun sa riktig nok at forskjellene påvirker folks liv i hverdagen, men utdypet det ikke. Vi møter mye av den samme argumentasjonen i fagbevegelsen. Sosial dumping og store forskjeller truer den norske samfunnsmodellen og det organiserte arbeidslivet. Den viktige tilliten i samfunnet undergraves. Små forskjeller og samarbeid er lønnsomt for alle. Jeg har selv over flere tiår skrevet kommentarer som advarer mot slike konsekvenser. Vi er bekymret for modellen og systemet; og har all grunn til det.

Hvorfor er vi ikke flinkere å snakke om menneskene som rammes? Kari som har vokst opp i en fattig familie. Røyker og er overvektig. Dropper ut av skolen; jobber som renholder når hun orker. Blir uføretrygdet. Får barn, får sosialhjelp. Og etter mange år med sykdom dør hun av kreft 64 år gammel. Det er hennes liv vi snakker om.

p

Det kan virke som en parodi, men det er det ikke. Og fra Kari og oppover på den sosiale stigen møter vi tusenvis av fagorganiserte, grunnfjellet i mange LO-forbund. De som jobber i sliteryrker, deltid, utsatt for anbud og trues av konkurransen fra det uorganiserte arbeidslivet. Det er helsearbeideren og renholderen som blir ufør, ikke legen og kontorsjefen.

Det er naturligvis dypt urettferdig at noen er rike og blir rikere. Og det er tragisk at det ikke er politisk mot til å gjeninnføre skatt på arv, øke formuesskatten og begynne å beskatte bolig på en solidarisk måte. Poenget er ikke å ta de rike, men å skaffe penger til å løfte de nederst ved bordet. De på vestkanten skal fremdeles få leve til de er 98, men at mannen som bor på østkanten dør 14 år tidligere, som i dag er forskjellen i forventet levalder mellom rik og fattig, kan vi ikke akseptere. For det er snakk om noe mer enn et samfunnssystem. Det er snakk om liv og død.