Kjetil Sørbotten 

Han har med seg på sin side kraftbransjen, med store økonomiske ressurser og posisjoner, LO og NHO – med åpne linjer inn i regjering og storting.

Samt lobbyistene i Fornybar Norge, med et budsjett på rundt 100 millioner og 50 ansatte som er betalt av kraftbransjen. Der både Statkraft og Statnett er medlemmer. 

På den andre siden har vi Motvind Norge. Med 24.000 medlemmer, et årsbudsjett på rundt 10 millioner og 4 ansatte.

Det er forståelig at ministeren trenger en syndebukk å plassere skylden på for den manglende suksessen i vindkraftutbyggingen. Å plassere hele skylden på Motvind Norge derimot, fremstår noe underlig.

Det bør kunne forventes at ministeren er i stand til å se noe lengre enn dette i spørsmålet om årsak og virkning.

Har han vurdert om det kan være andre grunner til den manglende viljen og ønsket fra kommunene om å stille store naturarealer til disposisjon for en kraftproduksjon som krever store inngrep i deres nære områder? Og som krever ytterligere inngrep i form av kraftlinjer for å få kraften ut derfra. 

Kan det tenkes at grunnen er mer åpenbar enn det ministeren ser?

Og det blir ikke bedre når ministeren antyder at «nasjonale aktivister», les Motvind Norge, skremmer lokalpolitikere fra å tillate disse inngrepene.

Det vitner om er særdeles trist holdning til våre lokalpolitikere. Er dette hans holdning til våre folkevalgtes integritet?

Og når han videre, ved å ville innføre en utredningsplikt mer enn antyder at kommunene tar disse valgene på bakgrunn av manglende kunnskap, til tross for at kommunene allerede har et bredt kunnskapsgrunnlag i sine kommuneplaner, blir hans syn på kommunepolitikerne og kommunens kompetanse om mulig enda tristere.

Det er selvsagt hyggelig for en liten organisasjon som Motvind å bli ansett som en såpass mektig aktør i saken, men at de skal være eneste grunnen til den manglende fremgangen, er vanskelig å tro.

Kanskje det da er på tide å heller stille spørsmål ved ministerens evne til å tolke motstanden.

I følge Kantars meningsmåling, er det nå kun en av tre spurte som er positiv til vindkraft i egen kommune. Er ikke det en mer sannsynlig grunn til motstanden? Og ikke på grunn av en organisasjon som kun informerer om de konsekvensene av vindkraften departementet og bransjen underkommuniserer.

For når terrenget ikke stemmer med ministerens kart, er det sannsynligvis kartet som må endres. Ikke som Aasland ser ut til å tro – at terrenget må endres. 

Hans opptreden og uttalelser i kraftdebatten minner stadig mer om en slags Don Quijotes motstykke – som i stedet for å sloss mot innbilte monstre i form av vindmøller, sloss for en innbilt gevinst i form av vindkraft. Ikke for folket, men mot dem. Ikke for anstendighet, men for profitt.

For det var nettopp slike krefter Don Quijote gikk til angrep mot i sin kamp for anstendigheten. Han ville gjenopprette riddertidens verdier om ærlighet og integritet – mot ondskap og urettferdighet.

Hans kamp var mot en innbilt fiende. Det kan ikke sies om folket og kommunenes kamp. 

Deres motstandere er svært ekte, men målet med kampen det samme. Og de sloss med Don Quijotes idealer, men uten hans villfarelse.